Svolvær (Nord24.no): - Åja, jeg glemte kanskje å si at dere burde tatt med ekstra klær…
Det lukter intenst av tørrfisk. Vi er på Saga Fisk, omkranset av bratte lofotfjell og med utsikt mot storhavet.
Her industri-tørkes «fiske-koteletter», ryggrester og fiskehoder på svært kort tid – bare fem dager. Det gir en intens tørrfisklukt – som å stikke nesen nedi en pose tørrfisk – ganget med 100.
I prosessen blir alt vannet dratt ut og vekten reduseres til et minimum før alt presses inn i luftige indiske jute-sekker, skyfles inn i en container og skipes til Nigeria. Uten noen annen form for emballasje eller plast. Mer miljøvennlig og svært proteinrikt.
Daglig leder og hovedeier, Erling Santi Falck, peker på noen stabler med tørrfisk på lageret.
- Dette er nok til å mette en halv million mennesker. En eneste container med tørrfisk kan mette én million.
Fikk sjokk
Eventyret begynte for noen år siden, mens bedriften gikk med underskudd. Nigerianske forretningsforbindelser var på besøk – og de ble svært overrasket over det de så. Faktisk helt lamslått.
- De fikk sjokk da de så at vi kastet rygger og hoder på havet - det var helt uhørt. Trålerne gjør det fortsatt. Men om 100 år vil man riste på hodet av det. Nå er det dette og annet hurtigtørket rest-råstoff vi tjener mest på.
Sprelsk vekst
Veksten har vært helt formidabel. Hjulpet av valuta og nye produkter har Saga Fisk økt inntektene fra 56 millioner kroner til 279 millioner kroner - på bare tre år.
Saga Fisk har altså tenkt nytt i en tradisjonsbundet næring. De selger «vanlig» fisk også, men er alene i verden om kombinert naturtørking og industritørking. En stor del av prosessen er robotisert og de har også en svær industri-vaskemaskin som går på høygir – og som skal sikre rene brett til råstoffet – til enhver tid.
- Du finner ikke denne typen anlegg noen andre steder i verden. Selv ikke på Island, som var først ute med tørking innendørs.
Snuser og småspiser
Erling Santi Falch går rundt i produksjonslokalet. Snuser på fisken. Smaker på halvtørkede fiskekoteletter. Kjenner på konsistensen. Rynker mellomfornøyd på pannen når han ser et innkjøpt parti fisk med jordslag på seg («Selv har vi høye hesjer som sikrer lufttilgang, og får aldri jordslag»).
Før tørket man bare hel fisk. Nå maskinkappes fisken i småbiter og selges som et nytt produkt. Man bruker både ferskt og frossent råstoff – og har dermed gått fra å være en sesongbedrift til en helårsbedrift.
- Vi tenker ikke lenger at vi skal være et fiskemottak, men at vi skal selge ferdigforedlede produkter. Grunnidéen vår er at verden trenger protein. Når vi fjerner alt vannet og leverer et konsentrat får vi et mest mulig miljøvennlig transportert produkt. Jeg tror dette vil stå seg de neste 100 årene også.

Saga Fisk -billedserie
Fisken vi skal leve av
Men så har da også Svolvær og Lofoten levd 1000 år av tørrfisk og sjømat forøvrig. Med opp- og nedturer. Og forhåpentlig skal den leve like lenge fremover.
- Olje er et kortsiktig eventyr, og jeg kan ikke skjønne hvorfor vi må ta opp alt på en gang. Det er fisken – og rent hav – vi skal leve av.
Og det mener også kommunen. Tydeligvis. Tørffisken hans henger nemlig på byens beste tomt - til en leiepris av 20.0000 kroner i året.
- Det er flere som har banket på døren. Men istedet for ja til en mulig milliardutbygging av hotell, så får vi fortsatt leie. Det er ikke alle kommuner som ville gjort samme prioritering.
Ali og Mehmet
På ryggen på kjeledressene står det «Ali» og «Mehmet» og andre utenlandske navn. Med flittige hender brekker de fiskehodet bakover – for å sikre lufttilgang i tørkeprosessen (det kan ikke maskiner gjøre) før den ruller videre i produksjonslinjen. Effektivt og robotisert.
Santi Falch tenker også nytt med hensyn til de ansatte. I likhet med andre steder i fiskeindustrien i Norge er det mange utlendinger i staben. Men her er det bedriften som har organisert og betaler norskundervisningen.
- Det er på et enkelt nivå, slik at vi skal forstå hverandre. Men vi tenker å utvide og få et eget undervisningslokale.
Også tankegangen forøvrig skiller seg fra flere andre i bransjen – som tenker stordrift – slik man blant annet gjør i naboregionen Myre i Vesterålen.
- Vi bruker hodet mer, og muskler mindre.
Havørn til middag...?
Men på fritiden skal musklene brukes.
Mentaliteten i fiskeindustrien handler gjerne om å stå på 20 timer i døgnet i sesongen – eller til du stuper. Santi Falch vil også leve livet utenfor jobb. Det samme gjelder de ansatte som har fått treningsrom på «bruket».
Selv bruker han mye tid på trening, og bedyrer at det gjør han mye mer effektiv og strukturert på jobb også.
Men hans nigerianske hovedkunder sliter med å forstå verdien av å pine seg etter landeveien med tunga på tørk for å fullføre en triatlon.
- Hehe, det kan være vanskelig å forklare treningsiveren for nigeriansk kunde. De spør meg om jeg kan vinne noe, og jeg sier nei. De spør meg om jeg får penger for det, og jeg sier nei. Da rister de bare på hodet. Og når jeg skulle vise dem en havørn på nært hold var spørsmålet om vi skulle spise den...
Av og til er 3 millimeter nok...
Santi Falch – som var den første til å svømme de rundt åtte kilometrene mellom Svolvær og øya Skrova - lyser opp i et stadig bredere smil når det er snakk om trening og kompisgjengen.
Vi hiver oss i bilen. Fembarnsfaren har skiftet antrekk – til tre millimeter gummi av billigste sort. Etter noen kilometer på asfalt, ferdigparkert og forbi noen steiner er vi på en liten strand. Han tripper ned til vannkanten og hiver seg uti – etter å ha forsikret seg om at vi har tatt et bilde som han kan sende til kompisgjengen. Som en nise åler han seg utover i havgapet. En vanlig treningsøkt går rundt alle øyene i skjærgården og er på noen tusen meter – før han blid og fornøyd kan vasse i land - i det som vanligvis er en vintermåned, men som nå har helt grei vanntemperatur. Vel på land har han et lett rødskjær på øvre del av halsen.
- Det er ikke kaldt i det hele tatt – bortsett fra litt i fjeset - og kun helt i starten.
- Nysykkelen er dyrere enn bilen
Triatlon innebærer også jogging og sykling – og selv om han bedyrer at han er lite opptatt av dyrt utstyr - står en splitter ny sykkel og venter på ham i sportsbutikken.
- Den er dyrere enn bilen, det har jeg ikke fortalt kona om, ler han.
Og:
- Det er ingen 40-årskrise. I så fall har jeg hatt det hele livet.