Hvem skal eie retten til å fiske?

Hvordan får vi mest samfunnsøkonomisk verdiskaping ut av landets største fornybare naturressurs?

Ville vi godtatt en politikk der kontinentalsokkelen ble gitt bort til noen få industriselskap og privatpersoner og fremtidens oljefond havnet på kontoer i utenlandske skatteparadis? Neppe.

Når det gjelder våre felles fiskeressurser lees det knapt på et øyelokk.

Kjernen i Riksrevisjonens kritikk av fiskeripolitikken er nettopp at store samfunnsverdier i form av retten til å fiske (kvoter) er konsentrert på svært få hender, at vi har fått færre og større fartøy, det utenlandske eierskapet har økt og at de vanvittige kvoteprisene hindrer rekruttering. Fiskerettighetene forsvinner ut av fellesskapets skattkiste uten at konsekvenser for samfunn og samfunnsøkonomien er utredet. Lokalsamfunn betaler prisen.

Mange forslag i regjeringens «Kvotemelding» vil utvilsomt forsterke den feilslåtte politikken Riksrevisoren kritiserer. Det er en brutal og arrogant maktpolitikk fra regjeringens side når de med støtte fra Frp presser gjennom stortingsbehandling allerede 7. mai, tross protester fra store deler av næringa, en samlet opposisjon og ordførere kysten rundt.

Regjeringens maktkynisme kan ikke tolkes på annet vis enn at de negative følgende av fiskeripolitikken de siste tiårene er ønsker politikk. En slik holdning fra Høyre og Frp er til å kjenne igjen, men det er nesten ikke til å tro at Venstre og Krf støtter en slik overkjøring.

Forslagene i stortingsmeldingen legger seg stort sett i gamle skyttergraver i stedet for å stake ut en ny strategi for fremtida. En slitt og avflasset vegg blir ikke bedre om man klatter ny maling på toppen.

I utredningene unnlates helt en tilnærming der fordelingen mellom ulike fartøygrupper og fordeling mellom trål- og kystflåte drøftes. Det måtte en Riksrevisor til

Hvor er de grundige vurderingene rundt sammenhengen mellom forbrukeratferd, marked, klima og en moderne kvotepolitikk?

Hvor er de offensive forslagene til en nasjonal strategi for hvordan vi i sterkere grad utnytter de strategiske inntjeningsmulighetene i eksport av ferske fiskeprodukter til vårt «nærmarked» - Europa?

Noe av svaret kan være at aktører med store økonomiske incentiv er lite interessert i spørsmålene som naturlig nok må følge en slik tankegang:

  • Hvilke flåtegrupper leverer fersk fisk?
  • Hvilke flåtegrupper og fangstredskap leverer den beste kvaliteten?
  • Hvilke flåtegrupper og fangstredskap er mest bærekraftige og har lavest klimautslipp.
  • Hvilke flåtegrupper skaper størst aktivitet i sine lokalsamfunn?

Ingen må være i tvil om de svimlende verdiene av den evigvarende pengemaskinen som svømmer rundt i havet som nasjonens reservekonto. Derfor må vi ha en fiskeripolitikk som ivaretar samfunnets langsiktige interesser.

Kan noen sende Kjell Ingolf Ropstad biografien om Jens Evensen?

Innlegget ble først publisert på bloggen nakenutenfisk.no