Gå til sidens hovedinnhold

Flere skritt i feil retning for kysten

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Stortinget har sendt en enstemmig melding til fiskeri- og sjømatdepartementet etter fremleggingen av Riksrevisjonens rapport om at prioriteringen av fiskekvotene har ført til en uønsket tapping av kystkommunene for fiskerettigheter. Statsråden har både i sin kommentar til Riksrevisjonens rapport og i utspørring i konstitusjons- og kontrollkomiteen forsøkt å vri seg unna denne konklusjonen. Dette har gått så langt at Stortinget i vedtaks form har påmint Departementet om at fiskerilovgivningens samfunnsøkonomiske og distriktspolitiske formål er selvstendige mål og ikke bare en salderingspost i en bedriftsøkonomisk prioritering av de eksisterende rederiene.

Tilgjengelige kvoter i fiske etter torsk, hyse og sei 2021 er 14% høyere i torskeverdi enn i 2020. Dette kunne gi myndighetene rom for omfordeling av kvoter i tråd med havressurslovens §1 som en oppfølging av de sterke signalene fra Stortinget. Ved Fiskeridirektoratets første behandling av kvotefordelingen for 2021, så det slik ut. Der ble det i først fremmet et forslag som innebar en viss overføring av kvoter fra havfiske til kystfiske. Men etter en aktiv lobbyinnsats har trålrederne har Fiskeri- og sjømatministeren avvist forslaget.

Fordeling hav-kyst. Statsråden har derimot lagt frem et forslag som ensidig legger vekt på å opprettholde en stabilitet mellom de tradisjonelle kvotegruppene. Havressurslovens mål om å bidra samfunnsøkonomisk lønnsom sysselsetting og bosetting i kystdistriktene som senere ble uttrykt i behandlingen av Riksrevisjonens rapport, er oversett. Statsrådens påstår i sin pressemelding at det er gjort en viss omfordeling fra den havgående flåten til kyst. Det stemmer ikke. Tallene viser vel nok at kvoteandelen til trål og havgående autolineflåten er redusert med 0,4 prosentpoeng, men samtidig er kvoteandelen økt med 3,8 prosentpoeng til havfiskeflåten over 28 meter «Stor kyst» som tildeles kystfiskekvoter med hjemmelslengde 21-28 meter.

Fiskeri- og sjømatministeren tviholder fortsatt i sin pressemelding på at hovedskillet i kvotefordelingen er mellom trål (32 prosent) og konvensjonelle fartøygrupper (68 prosent). Det må være på tross av kunnskapen om at det samfunnsøkonomiske hovedskillet som går mellom en havfiskeflåte som eksporterer fangstene i stor grad uforedlet ut av landsdelen (hele 47% av Norges Råfisklags omsetning i 2019) og kystfiskeflåten som lander fisk fersk til foredling til de kystsamfunn som er tilgodesett i Havressursloven.

Papirkvoter. I tillegg tildeles betydelige «papirkvoter» som ikke fiskes, men som forskyver fordelingen på papiret, men ikke i praksis. Dette er kvoter som den eksisterende flåten ikke har kapasitet eller finner det økonomisk attraktivt nok å fiske. Dette gjelder spesielt for hyse, hvor hele 23 prosent av kvota ikke var fisket per uke 50 i 2020. Årsaken til dette er blant annet at struktureringsgraden i hele flåten er blitt så stor at rederne nå kan prioritere fiske av de mest verdifulle fiskeslagene og la være de mindre økonomisk interessante som hyse. I tillegg er kystfiskeflåten under 11 meter tildelt dobbelt så store hyse kvoter enn de kan fiske blant annet som følge av liten grad av lokal tilgjengelighet.

Rekrutteringskvoter. Regjeringen tildeler også rekrutteringskvoter til unge fiskere. Denne ekstra kvotefordelingen tilsvarer 1 prosent av totalkvota. Tiltaket er jo godt for rekruttering til hele flåten. Men hvorfor er det kun kystfiskeflåten under 21 meter som må avgi kvoter til ordningen mens havfiskeflåten slipper unna?

Agnkvoter. I forhold til 2020, er kvoten er halvert for fiske av agn av sild, makrell og sei (til sammen 1150 tonn i 2021). Fiskeriministeren uttrykker i Regjeringens pressemelding at han ikke forstår begrunnelsen for å tildele denne kvoten og antyder at kvoten senere vil falle bort. Da kan det opplyses at line er det mest ressursvennlige redskapet vi har som gir den beste råstoffkvaliteten som etterspørres i markedene. Kystlineflåten fisket om lag 9% av totalfangstene i torskefisket, mens den havgående lineflåten sto for 13%. Agnkvoten som administreres av Fiskernes Agnsforsyning sikrer at kystfiskerne i de mange fiskevær langs kysten får tilgang på agn av rett kvalitet uten å betale ekstra ressursrente til de rederne som fisker kvoten for deres regning. Finnes det noen bedre samfunnsøkonomisk begrunnelse?

Samlet vurdering. Alle disse reguleringsbestemmelsene bidrar til at struktureringspresset i kystfisket øker. Det blir mindre lønnsomt å fiske med den ressursvennlige lina som danner ryggraden i råstoffgrunnlaget til de mange fiskevær som i loven prioriterer. Det blir mer lønnsomt å samle flere kvoter på havgående fiskefartøy som fisker med snurrevad og garn helt inn til fjordlinjene i konkurranse med den mindre kystfiskeflåten og som i stadig mindre grad forsyner lokal landindustri med råstoff.

Men årets kvotefordeling tyder igjen på at fiskeri- og kystministeren er mest lydhør for havfiskeflåtens som roper høyest. De 61 fiskerikommunene langs hele kysten som har mistet fiskekvoter og folketall er tydeligvis ikke blant disse. Mer alvorlig er det at han også er ganske selektiv om hvilke signaler han hører på fra stortingets behandling av Riksrevisjonens rapport og Kvotemeldingen.

Havressursloven må tas på alvor: Det må stilles betingelser til at de kvotene som tildeles skal bidra til samfunnsøkonomisk lønnsomt arbeid og bosetting i kystkommunene, ikke bare utvalgte rederiers pengebok. Her svikter det dessverre i Fiskeri- og sjømatministerens gjennomføring av fiskeripolitikken.

Se mer om kvotefordelingen 2021 i www.kystenstankesmie.no

Kommentarer til denne saken