Gå til sidens hovedinnhold

Flere turister, færre innbyggere i vest

Hvilke næringer skal gi flere innbyggere i de mindre kommunene når ikke fiskeri og reiseliv klarer det?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Lofoten er en internasjonal kjent merkevare, og en av spydspissene i markedsføringen av Norge som reisemål. Lofoten har sitt eget reiselivsselskap, Destination Lofoten, som har jobbet godt og lenge for at regionen skal tiltrekke seg flere turister.

Det har betalt seg. Fra 2000 og til 2018 ble antall gjestedøgn i Lofoten doblet. Ifølge analyseselskapet Menons undersøkelse la tilreisende igjen 1,4 milliarder kroner i Lofoten og Vesterålen i 2018. Undersøkelsen ble gjennomført samlet for begge regionene, men med 78 prosent av de kommersielle gjestedøgnene ligger mesteparten av inntektene igjen i Lofoten. For regionene samlet er verdiskapingen fra reiselivet beregnet til tre prosent av den samlede verdiskapingen. Fordelingen av gjestedøgn forteller at den økonomiske verdien av næringen er langt større i Lofoten.

Utviklingen har brakt og bringer mye positivt med seg. Brygger til nedfalls er renovert. Lofoten har skaffet seg en posisjon i norsk reiseliv som gjør regionen attraktiv å etablere seg i, både for mindre og større aktører. Mange har flyttet tilbake for å satse på nisjer innenfor reiselivet. Et nedlagt fiskevær som Å har fått nytt liv gjennom satsingen på Norsk Fiskeværsmuseum, i tillegg til Tørrfiskmuseet. Det samme kan sies om mange tettsteder og lokalsamfunn.

På ett område har veksten i turistbesøk og verdiskaping ikke bidratt vesentlig, i den årlige befolkningsstatistikken i de mindre kommunene. I forbindelse med Destination Lofotens prosjekt, «Bærekraftig reisemålsutvikling i Lofoten», gjennomførte Nordlandsforskning en innbyggerundersøkelse i 2018/19 om holdningen til reiselivssatsingen i Lofoten.

I rapporten heter det: «Ringvirkningsanalysen viser at reiseliv er viktig for sysselsettingen og befolkningsutviklingen i Lofoten. Trolig er reiselivsrelaterte arbeidsplasser en sterkt medvirkende årsak til at Vestvågøy og Vågan har klart å stabilisere befolkningsutviklingen i forhold til sammenlignbare kommuner».

I Vågan er det åpenbart at reiselivssatsingen har bidratt til at folketallet har økt fra 9229 til 9611 i løpet av de 18 årene. Det er kommet hotell og kulturhus i Svolvær, aktivitetstilbud flere steder, og et vell av kafetilbud. Vestvågøy har en mindre reiselivsaktivitet, men har økt innbyggertallet fra 10.750 i 2000 til 11.397 i 2018.

Det er nok flere forhold som har ført til veksten. De to kommunene er blant de ti regionsentrene i Nordland, har et relativt bredt utvalg av næringer, private og offentlige, og en blanding av by og bygd som gir flere fritidstilbud. At sentra vokser er en trend nasjonalt og internasjonalt.

Men at reiselivet har en betydning for utviklingen er utvilsomt riktig. Det er i stor grad turismen som gjør at det har dukket opp såkalte «urbane» tilbud som gjør småbyer attraktive. Ta med fjell og surfebølger så har du en tilleggsforklaring på at flere næringer og offentlig virksomhet i de to kommunene tiltrekker seg folk.

Men de fleste kommunene i Lofoten er ikke tatt av vekstbølgen, i hvert fall ikke i form av økt folketall. Mens antall gjestedøgn doblet seg fra 2000 til 2018 i Lofoten, sank folketallet i turistkommunen Moskenes fra 1352 til 1068. Flakstad som gjennom 2000-tallet har hatt en vekst i turistrelaterte næringer, har hatt en nedgang fra 1575 til 1301 innbyggere.

Flakstad fikk dessuten en gylden mulighet til å styrke næringslivet da kommunen hadde status som omstillingskommune mellom 2012 og 2018. Det ga heller ikke utslag i befolkningsstatistikken. Nedgangen fortsatte.

Man skal ikke gi enkeltnæringer hovedansvaret for at det blir færre innbyggere. Små kommuner er langt mer utsatt for fraflytting enn større. Næringslivet, og dermed tilgangen på arbeidsplasser, er ensidig. Mye handler om fiskeri og offentlig virksomhet. Utdanningsmuligheter er fraværende. Småstedene mangler de fleste tilbud. Fjell og hav er ikke nok. Det er også grunn til å minne om at nedgangen har skjedd i en periode der også fiskeriene har hatt flere gode år. Heller ikke hovednæringen klarer å bremse nedgangen.

Forklaringen er også at hovednæringene i de fire minste kommunene er de som knapt klarer å rekruttere nordmenn til jobber. Fiskeindustrien i Lofoten holder hjulene i gang ved hjelp av arbeidsinnvandrere fra øst i Europa. Også reiselivsnæringen må delvis hente inn sesongarbeidere. Selv om Lofoten har lyktes bra med å utvide turistsesongen til høst og vinter, er det likevel vanskelig å skaffe arbeidskraft som bosetter seg i spesielt mindre kommuner.

I innbyggerundersøkelsen som Nordlandsforskning gjennomførte svarer over 70 prosent av lofotingene som deltok at de er helt eller delvis enige i at turismen er viktig for befolkningsutviklingen i Lofoten. Det kan de selvsagt har rett i, nedgangen i de mindre kommunene kunne vært større og veksten i de to største mindre, dersom regionen ikke fikk besøk av 300.000–400.000 turister i året–før koronapandemien inntraff.

En viktig betydning av næringens vekst i Lofoten, i hvert fall i de mindre kommunene, er at reiselivet har skapt muligheter for spesielt kvinner til å etablere sin egen, og andres, arbeidsplass i hjemkommunen. I ensidige fiskerikommuner uten særlig videreforedling, er en stadig mindre offentlig sektor stort sett eneste arbeidsmulighet for kvinner.

Kjønnsbalansen ville trolig sett verre ut om ikke lokale og innflytta damer, med og uten ektemenn og samarbeidspartnere, hadde sett mulighetene som ligger i å foredle råvaren turister til et levebrød. I Moskenes har antall ansatte innen servering/overnatting økt fra 18 til 62 de siste ti årene. Antall fiskere er redusert fra 121 til 87. Det dokumenterer betydningen reiselivet har for sysselsettingen. Betydningen dokumenteres ytterligere ved at Moskenes hadde fylkets høyeste ledighet i perioden etter utbruddet av koronapandemien, og turistene uteble.

Sammensetningen i reiselivet er litt som i fiskeflåten: Fiskeflåten domineres av båter under 11 meter. Småskala produksjon dominerer i reiselivet. Vekst er et begrep med ulikt innhold. Vekst er like mye å skape egen arbeidsplass for å kunne bo i hjemkommunen. Kanskje bør en slik verdi løftes sterkere fram som viktig for lokalsamfunn, at enhver arbeidsplass teller, også de små uten ambisjoner om annen vekst enn å overleve?

Det regjeringsoppnevnte Distriktsnæringsutvalget viser til at tross høy verdiskaping i tradisjonelle næringer som fiske og landbruk, bidrar de ikke til flere jobber på grunn av automatisering og fallende etterspørsel. Utvalget anbefaler flere statlige grep for å sikre varierte arbeidsmarkeder i distriktene, som å flytte statlige jobber til distriktene.

Om Moskenes og Flakstad får noe mer enn nasjonalparkforvalter og nasjonalparksenter er vi tvilende til. Befolkningsvekst synes dessverre som en utopi. Lokalpolitikerne må oftere stille spørsmålet: Hva må til for å begrense nedgangen? Hva kan vi gjøre for å stimulere gründere? Hva brukes mest, ja eller nei, til søknader? Betraktes alle sider av reiselivet, også de minste, som en del av det lokale næringslivet?

Svaret skal ikke være ja til alle som søker, men spørsmålene kan i det minste heve bevisstheten om utfordring nummer en: Beholde og helst skaffe flere innbyggere.

Kommentarer til denne saken