«Vi får av og til meldinger fra dem»

Denne klassen ved VIO har blitt redusert. Lærerne ved klubben på VIO forteller at elever enten blir sendt ut eller rømmer.

Denne klassen ved VIO har blitt redusert. Lærerne ved klubben på VIO forteller at elever enten blir sendt ut eller rømmer. Foto:

Lærere ved Vågan integrerings- og opplæringssenter forteller om elever i en svært vanskelig og krevende situasjon.

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

Lærerne ved klubben på VIO er tett på en rekke enslige mindreårige asylsøkere og har erfart at gutter de har hatt i klasserommet enten har blitt sendt tilbake til Afghanistan, eller har flyktet på egen hånd.

– Dette er en helt spesiell situasjon, sier Else Bakkehaug.

– Hvor blir det av de som flykter? Jo, de er den nye samfunnsklassen i Europa – fattige unge gutter, dømt til et liv på evig flukt. Vi får av og til meldinger fra dem. De guttene som ennå venter på svar, våre elever, frykter dette livet. Mange er faktisk 2. generasjon på flukt. Foreldrene tok dem, som småbarn, en gang med til naboland. Her har de levd uverdige liv, hvorpå ungguttene i sin tur så har valgt å flykte til Europa. De ønsker å gå på skole, å få seg utdanning og jobb, sier hun.

– Ungdom i krise

Bekymret: Lærerne ved klubben på Vågan integrerings- og opplæringssenter forteller om en krevende situasjon for sine elever. De får av og til meldinger fra tidligere elever som har flyktet og beskriver det som en helt spesiell situasjon også for de som er igjen i Vågan. F.v Anne-Lise Rasmussen, Knut Sundklakk, Cathrin Louise Coldwell Sverre, Tone Hadsel, Martin Jenssen, Karina Stangeland Johansen og Else Bakkehaug.Foto:Øystein Ingebrigtsen

Bekymret: Lærerne ved klubben på Vågan integrerings- og opplæringssenter forteller om en krevende situasjon for sine elever. De får av og til meldinger fra tidligere elever som har flyktet og beskriver det som en helt spesiell situasjon også for de som er igjen i Vågan. F.v Anne-Lise Rasmussen, Knut Sundklakk, Cathrin Louise Coldwell Sverre, Tone Hadsel, Martin Jenssen, Karina Stangeland Johansen og Else Bakkehaug.Foto:Øystein Ingebrigtsen

Lofotposten møter lærerne fredag sist uke. De viser frem et bilde av en klasse der mange ansikter er satt kryss over. De er enten sendt tilbake til Kabul i Afghanistan, eller har valgt å rømme. Lærerne forteller om unge mennesker i krise, om ungdom som sier de ikke har noen framtidshåp. Om tårer og fortvilelse. Depresjoner og selvskading. En klasse på 18 har blitt til 10 siden oktober, forteller de.

Gode ord, en klem og et klapp på skuldra tilhører menneskets basale behov.

Else Bakkehaug

– Jevnlig står en pult tom i klasserommet, sier lærer Karina Stangeland Johansen og forteller at det påvirker resten.

– Kanskje neste gang er det deres pult.

– Det er en fullstendig håpløshet, sier hun om elevenes opplevelse av situasjonen.

En situasjon som også påvirker lærerne. De opplever også at de blir som omsorgspersoner for ungdommene ved VIO.

– Selv om guttene blir godt tatt vare på av de ansatte på Svolvær mottak, ser lærerne et utpreget sterkt behov for omsorg og medfølelse også i skoletida. Gode ord, en klem og et klapp på skuldra tilhører menneskets basale behov. Dette gir seg enda sterkere utslag i skoledagen på VIO, sier Else Bakkehaug videre.

Hun tok nylig med seg ungdommer på yrkes- og utdanningsmessa i Svolvær, også de ungdommene som ikke vet om de får lov til å bli.

– En av guttene liker matte og regnskap svært godt, og fikk høre om studieretninga for en jobb innenfor dette feltet. Etter nærmere ettertanke ble et øyeblikks begeistring fanget av livets realiteter: Men, lærer, du vet, det er ikke sikkert jeg kan få gjøre dette.

– Det er sårt å være vitne til at disse guttene liksom bare må stå utenfor, og se inn i sine jevnaldredes framtidsdrømmer, mener hun.

– Våre unge gutter har gitt begrepet «å leve i nuet» en ny dimensjon. Det er dem rett og slett ikke forunt å ha langsiktige mål.

– Hadde blitt ramaskrik

VIO-lærerne er opptatt av å fortelle hvordan de opplever en spesiell situasjon som preger sterkt ungdommene som er en del av Vågan-samfunnet.

– Som klassestyrere og lærere er det vår plikt å tale de unges sak, og å stille oss på de svakestes side, som vi også ville gjort i en vanlig norsk klasse, sier de.

Jeg synes befolkningen i Vågan kan få vite hvordan ganske mange unge mennesker her har det

Knut Sundklakk

Det politiske rundt hvem som blir sendt ut er ikke lærernes agenda. De sier de vil synliggjøre en krevende situasjon og utfordringer for de ungdommene de har rundt seg.

– Det er regler for disse tingene og dette er demokratisk fattete beslutninger. Men jeg synes befolkningen i Vågan kan få vite hvordan ganske mange unge mennesker her har det, sier Knut Sundklakk.

Lærerne ved VIO peker på at hadde det vært en «vanlig» skole der elevene enten ble sendt ut eller rømmer fra stedet hadde det vakt store reaksjoner.

– Det hadde blitt ramaskrik, sier lærerne.

Totalt skal det være 30-40 enslige mindreårige asylsøkere i Vågan, elevene er fordelt på VIO, Svolvær skole og videregående, opplyser de.

Torgeir Selboe er verge og representant for flere mindreårige asylsøkere. Både de som har fått opphold og de som ikke har mottatt vedtak ennå. Han bekrefter at situasjonen er vanskelig for de unge.

– Det er gutter som har ventet på svar i godt over ett år. Det er fremdeles mange som går og venter på ett svar og det er veldig vanskelig, sier han.

Vil møte annen ungdom

Men lærerne konstaterer at de store reaksjonene uteblir.

– Folk har ikke kunnskap om dette og vi lever våre hektiske hverdagsliv. Men det er viktig å få vite hvordan mange her har det, sier Knut Sundklakk

– De elevene som har fått vedtak om å bli går i klasser med dem som ikke vet om de får bli, viser lærerstaben til og peker på at også det er krevende.

Hva kan folk i Vågan gjøre?

– De hadde blitt så glade hvis de hadde andre unge å bli kjent med! Dette er helt vanlige ungdommer, som alle ungdommer flest, oppfordrer Karina Stangeland Johansen.

– Liker å lære

Arif og Jawad er to 17 åringer som vet lite om framtida, men de trives med å gå på skole i Svolvær. Det vil de fortsette med.

De to guttene fra Afghanistan går i klasse sammen og kan ta det som tilsvarer norsk grunnskoleeksamen til neste år. Men framtiden er uviss i Norge for de to guttene.

Vil bli:  Jawad (f.v) og Arif er to av elevene på VIO. De forteller om utfordringer med mye uvissthet, liker å gå på skolen og lære. Foto:Øystein Ingebrigtsen

Vil bli: Jawad (f.v) og Arif er to av elevene på VIO. De forteller om utfordringer med mye uvissthet, liker å gå på skolen og lære. Foto:Øystein Ingebrigtsen

– Jeg har vært her i to år og tre måneder, sier Arif.

– Jeg har vært her i snart to år, sier Jawad.

Begge forteller at de bare har opphold i ett år, og at de har fått beskjed om å skaffe seg pass fra Afghanistan.

– Uten det vet man ikke hva som skjer, sier de to.

Selv om de er hyggelige og imøtekommende, er de klare på at hverdagen er krevende når man ikke vet om man får bli i Norge eller ikke.

– Det er vanskelig å bo på mottaket, sier Arif.

Begge to vil bli i Norge, de trives på VIO og snakker godt norsk.

- Det er bra og artig å gå på skolen. Jeg liker å lære nye ting og nytt språk, sier Arif som har en framtidsdrøm.

– Jeg vil bli advokat!

 

Artikkeltags