– Før første stigning begynte, kastet jeg et blikk på klokka. 203 i puls. 7 slag unna maks. F**n!

Av

Dette er historien om et fantastisk fjelløp opplevd fra de mørkeste avkrokene av min egen mentale kjeller.

DEL

Det er mange fantastiske måter å oppleve fjellene i Lofoten på. Å konkurrere i dem har etter mitt syn sin egen særegne posisjon på opplevelsespekteret, helt i skjæringspunktet mellom fornøyelse og selvpining. Med det i bakhodet virket Lofoten Skyrace som en bra måte å kickstarte årets sommerferie.

Jeg har egentlig trent mye og bra for et løp som Lofoten Skyrace. Det begynner bare å bli en stund siden. De siste årene har det blitt mer slalåmbrus på byen enn sportsdrikk i marka. Timene som før gikk til trening har hovedsakelig vært investert i utenomsportslige opplevelser. Likevel har jeg et svært naivt syn på egen form. «Myten» om at trening er ferskvare sto i mitt hode for fall.

Det var med andre ord en overtent og undertrent herremann ikledd startnummer 540 som lørdag ettermiddag fant veien til startstreken. Helt fremst i pulje 1 – pulja for dem som hadde ambisjoner om å kjempe om pallplass. Og ham ene med begrenset selvinnsikt.

Skyhøyt nivå

32 kilometer og 1600 høydemeter. Det er tall som på papiret går hånd i hånd med ordene «fornuftig disponering av krefter». Men når startskuddet går og de store gutta byr opp til dans, er det utrolig artig å være med på moroa. Min plan om en forsiktig åpning ble skrotet en halv meter ut i løpet. Full overtenning fra start. En klassisk suksessoppskrift.

Likevel tok det ikke mer enn 500 meter før jeg, som forventet, innså at tetgruppa skulle få bedrive sin virksomhet i fred. Årets løp mønstret løpere fra hele landet. Nivået er skyhøyt, noe åpningstempoet vitnet om. De beste guttene og jentene leverte store prestasjoner det står enorm respekt av, noe et velstemt publikum langs løypa virket å anerkjenne.

De første syv kilometerne av løpet er tilnærmet flatt. På papiret ren transport før det som venter. Åpningen av en fellesstart er en artig øvelse hvis konkurransebrillene er på. Man finner sin plass feltet, og føler konkurrentene på farta. Gjerne lar man seg rive med på et åpningstempo som er litt høyere enn det burde være. Det er lett å løpe med hjertet foran hodet.

For min del ble det å løpe med hjertet ganske fort en bokstavelig realitet. Ved inngangen til første fjell kom første klare indikasjon på at det var mismatch mellom det jeg tenkte var et håndterbart åpningstempo, og det en middels vedlikeholdt kontorkropp var kapabel til å holde. Før første stigning begynte kastet jeg et blikk på klokka. 203 i puls. 7 slag unna maks. Faen.

På spektakulært luggeføre

Heldigvis er det lenge siden min en gang så trendy, limegrønne pulsklokke fra Suunto har vært jevnlig i bruk. Selv om pusten gikk godt, var jeg skråsikker på at pulsklokka var på luggeføre. Det tok likevel ikke mange høydemeter før tilbakemeldingene fra beina var helt i overensstemmelse med det pulsklokka viste. Det var jeg som var på luggeføre.

I stigningen opp langs rørgata ble det raskt klart at jeg hadde forskuttert mye av dagens moro. Jeg sank som et lodd gjennom feltet mens jeg prøvde å hente meg inn. Likevel er det egentlig på toppen av første stigning moroa begynner i Lofoten Skyrace. Her er løypa like spektakulær som den er krevende. Flate, løpstekniske partier avløst av snøsletter og iskalde bekker. Landskapet var så inspirerende å løpe i at det fordret et hektisk, fullskala gjenopplivningsforsøk på et i utgangspunktet dødfødt løpsopplegg.

Det er gøy å springe nedover på snø og sti med mektig utsikt. Det betyr imidlertid ikke at nedoverbakker er synonymt med hvile i fjelløpsammenheng. Det krever sitt å flytte stive lår, også når tyngdekraften er på ditt lag. De påfølgende fem kilometerne med dunking på flat asfalt etter overgangen fra terreng, er heller ikke for hvile å regne. Likevel var det småtteri mot det som ventet.

Alle smellers mor

Ved foten av fjellet Matmora, løpets hovedattraksjon, etter vel to timers overambisiøs løping, merket jeg at strikken var strukket langt. Selv om jeg er godt bevandret i Lofotens fjellheim, hadde jeg aldri vært på Matmora før. Visstnok var det et mektig fjell. Det var også det midlertidige oppholdsstedet til alle smellers mor, som jeg fikk den tvilsomme gleden av å stifte bekjentskap med.

Midt i den bratte, steinbelagte fjellsida sa det nemlig stopp. Pang. Knekken. Smell ganger smell. Hammeren opphøyd i endte. Samtlige varsellamper på dashbordet blinket blodrødt. Selv den for spylevæske, som vanligvis bare blir gul. Det var ikke en dråpe bensin igjen på tanken. Strømmen hadde gått. Full blackout. Hvert muskelfiber i kroppen ville grave seg ned i egen håpløshet, heller enn å drukne i bassenget av melkesyre de nå plasket rundt i.

Matmora er ei fast bestemt dame av et fjell. Hun viker ikke ei tomme, uansett hvor stakkarslig og fortumlet du framstår når du karrer deg opp. For egen del gikk det utelukkende framover fordi jeg mistenkte at dersom jeg hadde lagt meg ned, hadde jeg neppe kommet meg opp igjen.

Jeg nådde toppen av fjellet og den dypeste underetasjen av min egen mentale kjeller samtidig. Men sjelden har utsikten fra en kjeller vært bedre. Løypa ned fra Matmora er spektakulær og går i ett fantastisk løpsterreng. Slak sti langs en spektakulær rygg. I mitt stille sinn så jeg for meg at det var mulig å mobilisere fram et slags keitete løpesteg nedover fjellsiden. Der tok jeg feil. Budskapet fra lårmuskulaturen til hodet var klokkeklart. «F**k you.» Uttaket fra morrobanken de første, par kilometerne skulle tilbakebetales med renter og renters rente.

To seige timer

Det var ikke det at jeg hadde krampe. Jeg var heller ikke næringstom, eller skadet, som de fleste forbipasserende virket å tro. Det var bare en komplett, total mangel på samarbeidsvilje fra midjen og ned. Selv det minste forsøk på jogging ble møtt med et klart forvarsel om full svikt neste steg. Beina var klar til å gå ut i streik. Presset jeg mer på nå, måtte jeg belage meg på å komme meg ned av fjellet uten deres hjelp.

Det er vanskelig å formidle resten av løpet uten å ta i bruk ord som ikke egner seg på trykk. To timer og ett kvarter brukte jeg på de siste seks kilometerne fra toppen av Matmora og ned til mål. Det får kanskje være betegnende i seg selv.

Like brutalt som det var å møte veggen, var det deilig å ramle over målstreken. Stemninga i målområdet var upåklagelig. Arrangørene vartet opp med grillmat, publikum med heiarop og deltakerne med fornøyde smil. Arrangementet var en suksess, med sosiale rammer på høyde med den spektakulære løypa.

Hvorvidt det var en god idé å starte sommerferien med full overtenning i Lofoten Skyrace må, på tross av Matmoras nådeløshet, svares bekreftende. Det sies at det er utenfor komfortsonen livet begynner. I så måte er det å delta i Lofoten Skyrace en alle tiders måte å leva livet.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken