«To skritt frem å fire telbake» synger Åge Aleksandersen. Og med slike skritt kan det snart bli «tilbake til fortiden». Vi håper fylkeskommunens tanker for fremtidens undervisning ved skolen ikke kan sammenlignes med Åges setning. Vi føler at vi er på tur i feil retning når det gjelder hjelpemidler for den praktiske opplæringen innen de fiskerifaglige og maritime fagene ved VestLofoten videregående skole.

Jo, her tenker vi på manglende opplæringsfartøy. Nå er det på tide at vi lærere, avdelingsledere og ledelsen ved skolen får klare signaler på i hvilken retning vi skal videreføre opplæringstilbudet ved skolen. Vi lærere er lei av den manglende og feile informasjonen og informasjonsflyten fra fylket. Gjentatte ganger er det gjennom media at en blir oppmerksom på hva som berører vår arbeidsplass. Og den informasjonen som utkommer er hverken pålitelig, kvalitetssikret eller faglig forankret. Her mangler vi forutsigbarhet for både lærere og elever. Ikke nok med at en robust læringsarena nå er borte, men gjennom nyhetene utvises det en opplevelse av arroganse fra fylkets side.

Historisk sett har Lofoten vært en stor fiskeriregion opp gjennom mange generasjoner. Og på sekstitallet ble Nordland fiskerifagskole etablert (1963). Skolen skulle deriblant ivareta utdannelsen av fiskere i tråd med gjeldende næringsutvikling og regelverk. Og skolen har opp gjennom årene utviklet seg i takt med næringen der hundrevis av elever er utdannet til næringsutøvere, fra kjøl til mastertopp. Gjennom bruk av den praktiske arenaen har disse elevene fått oppleve tilnærmede forhold som dem de måtte møte som kommende yrkesutøvere, de har fått en innføring i hva yrkeslivet dreier seg om.

Skolefartøyet ved skolen har gitt motivasjon til både lærere og elever. For lærernes del, å gi elevene så tilnærmet yrkesutøvelse som mulig. Og for elevenes del en flott arena for å få kjennskapen til det virkelige liv i næringen. Elevmassen opp gjennom har ikke bare vært fra lokale nedslagsfelt, men fra store deler av landet. Det finnes i dag personer som er utdannet ved skolen på mange forskjellige fartøytyper og landanlegg. Fra motormenn, matroser og kapteiner, til bedriftsledere og redere med milliarder i omsetning.

Det må hverken for fylkespolitikere, fylkesledelse, eller for den del den menige kvinne og mann i gata være tvil om at en praktisk arena som oppfyller det meste av det virkelige yrkesliv gir motivasjon til og kvalitet på utdannelsen. Skolen har pr. dags dato over seksti elever på maritim utdannelse. I tillegg opp mot førti studenter ved Lofoten Maritime (Nordland fagskole avd. Lofoten). Elever som sitter med forventninger til at utdannelsen skal være så representativ til næringen det lar seg gjøre. Og vi lærere har i utgangspunktet så inderlig lyst å gi elevene denne kompetansen. I årrekker er det ubetinget gitt tilbakemeldinger fra elevenes side at de selvsagt søker utdannelse ved skoler der det er fartøy egnet for målet ved utdannelsen.

Oss lærere her ved skolen sitter med en formening om at fylkeskommunen har glemt sin rolle opp mot fiskerifaglig utdannelse i Lofoten, for ikke å snakke om den nordlige del av Nordland. Signalene, spesielt fra det maritime næringslivet er at de er forundret over at det ikke har vært fornying ved skolen, i takt med utviklingen i den maritime næringen, fiskeri og havbruk.

Fylkeskommunen har kommet med vage meldinger, alt fra tanker om millionstøtte, til for en tid tilbake med forslag om å legge ned naturbrukslinjen ved skolen. Et forslag som for mange ble mottatt med vantro, og ei heller var det ikke fremlagt på 1. april.

Det siste halvannet året har skolefartøyet ligget mye ved kai, og elever har gått glipp av praktisk tilnærming gjennom faget. Og det har vært utfordrende å gi en fullgod «utsjekk» av fremtidige sjøfolk.

For ett år siden var signalet fra fylkeskommunen at skolebåten skulle utbedres og sertifikatene fornyes, og det var satt av midler til det. Når så dette ikke er forsvarlig leser vi nå uttalelse fra fylkesrådet for utdanning, at vi har fått erstattet ubrukelig fartøy med nytt. Og her kjære fylkesråd. Her er det som i utdannelsen, her gjelder det å følge med i timene. Ikke er fartøyet 15m som nevnt i avisen, men i underkant av 10m, og fartøyet er bygget i utgangspunktet for passasjertrafikk med 8 passasjerer. Og for den del, fartøyet var vel først og fremst tenkt benyttet innen den nye linjen innen akvakultur. Dekksplassen er ikke større enn at det er plass til to til tre elever i læringsøyemed. Det betyr at med 14 elever i klassen vil det i beste fall gå 7 uker mellom hver gang den enkelte eleven kommer seg ut på havet.

Opplæringsbåten «Skårungen» er tatt ut av drift. Nå er erstatteren klar: – Vil gi en fullgod opplæring

Og igjen kjære fylkesråd, du får ikke dette fartøyet til å ligne et næringsfartøy med muligheter for opplæring av konvensjonell drift, uansett hvor lenge den blir stående på slip. Nei det blir ikke egnet for annet enn litt luring med en snik eller to. Du vet det er kun ordtaket som gir oss mulighet til å gjøre ei fjær til ti høns. Og tar dere for dere bildet som journalisten benyttet i Lofotpostens artikkel, ja da ser i alle fall yrkesutøvere den komplette komikken i dette. Så skal selvsagt en ting berømmes, at fylkesrådet har innsett at «Skårungen» er for gammel og utdatert.

Vi sier i dag at elevenes utdannelse skal være tilpasset fremtidsrettet næringen. Læreplanen gir oss lærere instruks i hva en elev skal kunne ved utgangen av skoleåret. Skoleeier blir kontrollert i hvordan skolen nærmer seg målet med utdanningen. Og næringslivet krever at elevene skal være forberedt til yrkeslivet de skal inn i. Hva gjør så Vest-Lofoten videregående skole for å nå dette, jo de ansetter kompetente lærere. Lærere med et ukuelig arbeidsmot og proppet med erfaringer som grunnlag for et rikt skoleår til elevene. Men med vesentlige mangler i hjelpemidler faller kvaliteten raskt, selv med et ukuelig mot. Motivasjonen ser vi er fallende hos elvene og ryktene sprer seg fort blant målgruppe for ny rekrutering til nytt skoleår.

Når så fylkesrådet uttaler at «de» skal ta kontakt med den kommersielle næringen for å få til et samarbeid, så er det igjen et øyeblikk at det er sovet i timen. Er det noe skolen er god på, ja så er det kontakt med næringen. Direkte, og gjennom de forskjellige opplæringskontorene. Det er jo nettopp gjennom kontakten at vi får kjenne pulsen på næringen og næringsutøverne. Der vi får tilbakemeldinger på hva de synes er bra og mindre bra med utdannelsen i de forskjellige trinnene. Og for den del, det er fra næringen at skolen har rekruttert sine ansatte.

Fylkeskommunen kan med stor fordel gjøre nytte av et dertil egnet opplæringsfartøy med base i Lofoten. Og med dagens samfunn der det er sterkt søkelys på grønt skifte, miljø og bærekraft er det muligheter å sette sammen et konsept der skolen og flere aktører samarbeider. Det kan være gjennom havforskning, oljevern, miljøarbeid, beredskap og mye mer. Trenden er økende når det gjelder søken til maritim utdannelse, og Norsk fiskeri og sjøfart har stort behov for kompetente skipsoffiserer både på dekk og i maskinen.

For å gjengi noe av fylkeskommunens egne ord så er Nordland i dag et av landets ledende fylker innenfor marin sektor. Og er svært viktig for verdiskapingen og sysselsettingen i fylket, og den har særlige forutsetninger for videre regional vekst og innovasjon med basis i fornybare ressurser og bærekraftig næringsutvikling. Ja da er det særs viktig at vi kan gi en god utdanning mot dette feltet. Og det må være viktig å kunne gi elevene som står på terskelen til et yrkesliv en utdannelse som er tråd med fokuset innen grønt skifte.

Det forventes at det ved skolen skal være et opplæringsfartøy av tilstrekkelig størrelse og kvalitet. Og nå må Fylkeskommunen med fylkespolitikerne innse at skolen trenger fartøy på plass så raskt som over hode mulig. Et fartøy som er for fremtiden og som ivaretar den næringsutviklingen som er i tiden. Der grønt skifte, miljø og bærekraft er i fokus. Og for en ubetinget suksess er det viktig at ikke fylkesledelsen glemmer å involvere den fagkompetansen som er ved VestLofoten videregående skole.