Frigjøringen - og en beretning om vår store høvding i Lofoten, prost Kristen Skjeseth

Av

8. mai er det 75 år siden den største nasjonale festdagen i Norges historie. Da Norge, etter fem lange og tunge krigsår igjen sto frem som et fritt land.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.På en dag som dette, i en stadig tettere verden, er det viktigere enn noen gang å godta at vi mennesker er forskjellige. Og at alle skal ha rett til grunnleggende menneskerettigheter. At vi ikke skal tåle forfølgelse og vold mot noen av noen som helst årsak. At de som forbryter seg skal irettesettes med rettferdig lov og dom og et uavhengig rettsapparat.

På denne store åremålsdagen vil jeg fortelle om vår store høvding hjemme i Lofoten, prost Kristen Skjeseth.

Et av hans barnebarn, professor Steinar Westin, har vist meg den ære å sende meg boken «KRISTEN SKJESETH. Skrifter og taler i utvalg», Dreyers Forlag 1970, som er kilden til mine beretninger fra kapitulasjon og frihetsgudstjeneste.

Kristen Skjeseth hadde både militær og teologisk utdannelse. Han var dypt kristen og ihuga sosialdemokrat. I en periode gjemte han bort presteidentiteten og arbeidet som gruvearbeider i Sydvaranger gruver for å sette seg inn i gruvesluskens liv. Han var senere prest i Narvik før han flyttet til Kabelvåg og ble sogneprest i Vågan og prost i Lofoten.

Han var en oppdrager, men ingen stor refser av sine sognebarn. Dertil hadde han for dyp kjennskap og forståelse for alle livets fasetter, for fattig og rik. Han var dypt respektert og verdsatt. Han var en institusjon.

Det er oppmuntrende for de mer skrøpelige sjeler blant oss å notere seg at Kristen Skjeseth også gledet seg over verdslige nytelser, sin kjære pipe, koste seg med en dram, et godt skreimåltid og elsket sine hustruer slik at han fikk en stor barneflokk.

I hans beretninger er det også kostelig å lese hvordan han skildret den alle steds nærværende, Harald Brandt, Frelsesarméoffiser og bokhandlermedhjelper hos Rødsand i Svolvær. Først dypt alvorlig, senere på humoristisk vis.

Hans barnebarn, Jan Jakob Tønseth, har skrevet en nydelig roman om ham, nærmest en selvbiografi, «Prosten». Den er gjerne utsolgt, men jeg har flere eksemplarer, om noen er interessert. Jeg anbefaler alle å lese seg opp om denne mannen.

Etter avtale med biskop Berggrav var Skjeseth allerede i 1934 i Tyskland for å følge med i det som skjedde der. «Der Pfarrer», som tyskerne kalte ham, hadde et godt grep på det tyske språket. Og han brukte det. Helt fra nazismens fødsel og oppblomstring. Gjennom hele krigen var han en frittallende, uredd og ustoppelig talsmann mot denne bevegelsen. Og en aldri sviktende omsorgsperson for de som var hjemsøkt av nazistenes forfølgelser.

To av hans sønner falt i kamp mot fasisme og nazisme.

Den ene, Gunnar, falt i borgerkrigen i Spania i 1937. Det er dypt rørende å lese om hvor inderlig Skjeseth sørget over tapet av Gunnar. Han fikk laget seg en minnestein over Gunnar oppe i hauan ved kirkegården. Den besøkte han ofte. Selv midtvinters grov han den frem fra sneen. Kanskje kunne det være en tanke å finne denne Gunnarsteinen og rigge den til som et minnested for noen og enhver.

Den andre, Tore, fulgte de engelske troppene til England etter Lofotraidet i mars 1940. Han ble jagerflyver. Og ble skutt ned og drept i luften i 1942 i sin Spitfire over den engelske kanalen under et forsøk på å redde en nedskutt kamerat.

Etter at Tore dro til England ble faren fengslet som gissel, ydmyket og sendt til Hakadal og senere til Grini da den leiren ble opprettet. Han satt i fengsel i et års tid.

På tross av disse dypt triste erfaringene og hans motstandsarbeide prekte han som ingen annen fra frihetens første dag for ett humant rettsoppgjør og mot dødsstraff. Han ble omtalt som medlem av den såkalte «Silkefronten» som ble en betegnelse for de som ivret for et humant oppgjør etter krigen.

Og i alt dette sto prostinnen, Marie, klok, stolt, trofast og vakker ved hans side. Og skal dele æren for hans innsats og ettermæle.

Etter krigen ble han ble hedret med St. Olavs Orden for sin innsats.

Kristen Skjeseth er min store helt for sine holdninger og for sin innsats mot nazismen. Og sine roller ved og etter frigjøringen.

Han besøkte vår familie og oppmuntret og trøstet oss da pappa satt på Grini. Han ledet mine konfirmasjonsforberedelser. I mangel av lokaler skjedde det i Kabelvåg sin rettssal. Han ytret fromme ønsker om at vi ikke skulle frekventere dette lokalet senere i lIvet. Og konfirmerte flokken i slutten av mai 1945. Jeg fikk æren av å stå først på kirkegulvet og sitere Johannes 3.16. Den lille bibel. «For så har Gud elsket verden ...»

Og her skal jeg gjøre dere kjent med hans innsats ved frigjøringen.

Det dystre bakteppet var at tyskerne hadde artilleri nok til å slette både Kabelvåg og Svolvær med jorden dersom det skulle komme til kamphandlinger. Det måtte unngåes for enhver pris.

Den norske motstandsorganisasjonen Milorg hadde mot slutten av krigen kontakt med tre tyske offiserer som ga viktige opplysninger.

Selv om rapportene nokså samstemmig gikk ut på krigstretthet og ønske om kontakt med «den usynlige hjemmefront», måtte det utvises den største forsiktighet. «Gestapo arbeider til kvart over tolv», ble det sagt. Det var derfor utelukket at noen som kjente Milorg’s oppbygging, kunne tre i direkte kontakt når det gjaldt en mulig kapitulasjon.

En dag ble vakter satt ut ved et hus oppe på kirkebakken i Svolvær. En lastebil kom skranglende opp bakken og ut steg prosten, Kristen Skjeseth. Denne aldrende gentleman, som hadde sittet så mange måneder i tysk fangenskap og som allerede hadde lidd så meget for saken – hvorfor ble han utvalgt? Milorgs kontakter kunne meddele at han var høyt ansett også blant de tyske offiserer. I denne angiveriets og provokasjonenes tid var det også av stor viktighet at tyskerne ikke var i tvil om at mannen som de møtte, hadde de rette kontakter.

Skjeseth ba kort om å få lese kapitulasjonsbetingelsene. Da han var ferdig hadde han tårer i øynene. «Jeg ville aldri tilgi meg selv hvis jeg unnslo meg i denne situasjonen og for dette formål. Jeg er bare så glad for at det var meg som ble spurt!»

Han ble utvetydig gjort oppmerksom på ingen kunne garantere at ikke noen av de impliserte tyskere ville angi ham til Gestapo, men prosten var ikke til å rokke. «Jeg har levet mitt liv, og om jeg enn så gjerne ville oppleve frigjøringen, kan jeg ikke tenke meg noe skjønnere enn å dø for den.»

I løpet av kort tid var en bredere forbindelse med tyskerne i orden. Den samme skranglete lastebilen bragte Skjeseth til konferanserommet. De utsatte vaktene rapporterte at intet mistenkelig var å se verken rundt møtestedet eller ved Gestapos kvarterer. De var opptatt med å brenne dokumenter.

Da Skjeseth kom tilbake, holdt han sine oppdragsgivere en stund i spenning. Først ville han takke for at det ble han som ble budbringeren. Han beskrev den ærefulle mottagelse han hadde fått, spenningen mens tyskerne studerte betingelsene, lettelsen han følte selv etter at han leste den i tyskernes ansikter. «De var glade for at jeg kom»

Vel, et par punkter hadde de protestert mot, blant annet å arrestere tyskere – det være seg SS eller Gestapo. Det fikk stå hen. – noe skulle vi jo selv ha å gjøre. «Det var nok dette med ihre Handwaffe zu behalten som tok tyskerne mest.», sa Skjeseth før han satte seg i bilen igjen.

Alt skjedde nu med aksellererende fart både i den store og i vår lille verden.

Efter 5. mai, da tyskerne kapitulerte på alle fronter ute, trådte Milorg i direkte forbindelse med den tyske kommandanten i Svolvær. Og 8. mai om morgenen, «brøt freden løs».

Og så skal han selv få ordet ved å gjengi det meste av det han sa i Vågan Kirke i Kabelvåg samme dag. Prekenen hans var et mesterstykke av situasjonsforståelse, beskrivelse og uangripelig gode holdninger. Dette var ikke bare en prests preken. Dette var en høvdings tale. Ingen over, ingen ved siden. Som hugget i sten:

«Takkegudstjenesten for hele landet kommer senere, når de som er ute, er kommet hjem, og alt kommer i ordentlig gjenge. Men vi må møtes for å takke Gud og synge lovsanger og «Ja vi elsker»

Nu er det skjedd det vi har håpet på og lengtet efter siden 9. april 1940.

Det kom ikke så snart som vi håpet.

Det kom ikke slik som vi engang ventet og heller ikke slik som vi tilslutt gruet for.

Det kom så meget bedre enn kanskje noen hadde våget å håpe.

Jeg har mange ganger prøvet å holde motet oppe hos mine tilhørere ved å minne om det som står i vår nasjonalsang.

Våre efterkommere kommer til å tenke på denne tid mer enn på 1814 når de synger disse ord, landet vilde han beskytte skjønt det mørkt så ut. –

Det så mørkt ut en tid. Det skulle noe til å holde motet og håpet oppe. Men det brast ikke for flertallet av folket – fordi vi mennesker har trodd at Gud ville lempe det slik, at vi vant vår frihet og rett: «Har den Herre stille lempet så vi vant vår rett.»

Og nu er det skjedd – og nu takker vi Gud den allmektige.

Det skal litt tid til å bli klar over hva det betyr dette som er skjedd, hva fred og frihet innebærer nu. Det tok så lang tid at vi har vennet oss til den unormale livsform vi hadde fått.

Det betyr at vi ikke lenger har noen fiender som kan herske over oss og tvinge oss til det de vil. Vi har ikke noen fiender som kan hindre oss i å tenke og tale fritt, høre og lese hva vi vil. Vi behøver ikke lenger frykte for arrestasjoner og skal ikke høre om henrettelser og tortur. Vi har i det hele tatt ikke fiender lenger.

Blant våre landsmenn har vi ikke lenger motstandere som kan øke plagen. Svartelister over gisler og uskyldige som skal henrettes, er døde og maktesløse. Angiverne er blitt arbeidsløse, for de har ikke lenger noen herre som befaler.

Vi skal heller ikke frykte for at nye deler av landet skal lide Telavåg eller Finnmarks skjebne. Vi behøver ikke lenger grue for tvangsevakuering eller for å få våre hjem ødelagt.

Vi heiser vårt flagg når vi vil og lar være når vi vil. De som har måttet flytte fra sine hjem, kan flytte inn igjen. Vi behøver ikke lenger se på at hus og alle ting forfaller. Og vi behøver ikke frykte for at hungersnøden skulle bli gjest i landet før alt var over.

Vi har atter vårt gamle trygge rettssamfunn. Ingen kan holdes i fengsel uten lov og dom. Det skal bli godt og trygt å leve i landet igjen.

Det varte lenge – fem lange år. Men det ble sant det jeg fikk som en forvissning under krigen 1940. Når krigen engang er tilende, må vi si at Norge har hatt en nådig krig. Ikke noen av de okkuperte land er kommet så vakkert gjennom den harde tid som vårt land.

Og nu kom friheten og freden uten nye offer som en uventet gave.-

Og nu skal vi være glade:

«Og du skal være glad på din høytid, du og din sønn og din datter og din tjener og tjenestepike og levitten og den fremmede og den faderløse og enken som er innen dine porter» står det i 5. Mosebok.

Vær glad på vår frihetsdag du og alle som hører deg til. Men la det bli en hellig glede. La din glede nu bli vigslet i Herrens hus, så den ikke forderves ved det som vondt er. –

Vi skylder den Allmektige som har hjulpet oss på underlig måte å glede oss på sømmelig vis. Vi skylder dem som har ofret livet for vår frihet, å hedre deres minne ved behersket glede.

Det er visstnok over 10.000 som ikke vender tilbake til det frie Norge som de kjempet for. Mange hustruer får ikke sine menn tilbake. Mange mødre og fedre får ikke ønske sin gutt velkommen hjem. Det er mange som har en stor strid og sorg nu i den felles glede.

Vi skal også hedre deres minne – som er blitt offer for den onde ånd her i landet. Mange av dem har gjennomlevet grufulle timer.

Krigen og okkupasjonen har kostet vårt land meget. Meget er ødelagt. Nu skal vi bygge landet opp igjen. Nu vet enhver at vi elsker dette landet og nu vet vi hva frihet er verdt.

Med glede og takknemlige hjerter skal vi vie våre krefter til landets gjenoppbygging. Mange har gitt sitt liv i døden for landets frihet. Vi skal gi vårt liv i arbeidet for vårt land og vårt folk.

Ennu en tid får vi se våre gjester hos oss. Jeg talte i går med sjefen for de tyske tropper i Lofoten. Han sa at de militære sjefer vil gjøre alt de kan for at vi ikke skal få noe å klage over de tyske soldatene, og bad meg å hjelpe til at befolkningen også oppførte seg på rett måte, så det ikke ble sammenstøt. Jeg fortalte at vi skulle ha gudstjeneste og at jeg hadde tenkt å be folket om ikke på noen måte å utfordre. Men hvordan skal vi være? spurte jeg. – Som dere alltid har vært svarte han: «Stolte og rolige.»

Ved en minnefest for de falne høsten 1940 sa jeg: Det er vår nasjonale plikt og vår kristelige rett å oppføre seg slik at de skjønner vi ikke setter pris på deres besøk.

Nu vil jeg si: Det er vår nasjonale rett og vår kristelige plikt ikke på noen helst måte å såre eller krenke våre gjester. For vi har ikke lenger fiender. Vi har endog råd til å være vennlige. Og det samme gjelder dem som lot seg forføre. Ingen må heller såre eller krenke dem – for nu er vi et ordnet rettssamfunn. Og vi må nu vise at den gamle demokratiske ånd er bedre enn den nye som ved tvang og vold skulle skaffe seg tilhengere.»

Mange av oss husker det berømte bildet da to tyske offiserer overgir Akershus festning til en sivilt kledd norsk fenrik. Vi skulle så gjerne hatt et lignende bilde fra da tyske offiserer ga Lofotens frihet til prosten vår.


Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken