Gå til sidens hovedinnhold

Fullstendig avkledd. Med alle klærne på

Jeg var nok ikke den beste utgaven av meg selv, men heller ikke den verste. Jeg bare var. Mens de rundt meg var fantastiske. Slik ble skallet av meg flyttet til toppen av Svolværgeita – mens jeg stirret høydeskrekken, døden og livet inn i hvitøyet. Alt på samme tid.

Lofoten på lørdag

Svolværgeita. Hornene. En fjellformasjon alle som er i Svolvær for første gang, skuer etter. Mer enn èn gang har jeg – og sikkert du – stått trygt på gateplan og pekt oppover mot Fløya.

– Har du vært der? spør noen.

– Nei, nei, nei... NEI! Aldri i verden. Det der er ikke noe for meg, svarer jeg og viser til en høydeskrekk som har frarøvet meg mer enn èn fantastisk utsikt fra fjelltoppen.

Store Kongstind: Helt uaktuelt. Altfor luftig.

Møysalen: Kom meg opp med et nødskrik. Gikk i lås. Ble låst opp av gode folk rundt meg, og klarte til slutt å fortsette i dronning Sonjas fotspor til toppen. Gleden på toppen var fraværende, tenkte bare på nedturen. PS! Det har jeg sluttet med. Å grue meg til nedturen. altså. Kommer jeg meg opp, har jeg til gode å slite ned.

Jotinden på Tjeldsøya i min hjemkommune Tjeldsund er er skikkelig tøffing. Ser ut som en haifinne. Luftig oppstigning – og jeg har vært der!! Til og med sammen med presten.

Vår da 12 år gamle sønn skjønte ikke helt hva som skjedde da pappa tok så til de grader tak i han. For å passe på. Gutten skjønte fort hva som foregikk. Jeg holdt meg fast i ham. Og på den måten hadde jeg laget meg en arbeidsoppgave som overskygget frykten, og vi kom oss til topps. Sammen. Nedturen gikk oppskriftsmessig helt fint.

Karoline, som på enkelte områder kjenner meg bedre enn meg selv, mener den turen var et vendepunkt for min høydeskrekk. Etter mange turer, mange år, så hun omsider bedring.

Skottinden i sommer var en kamp, men jeg kom meg opp!! Takket være det som skjedde på Jotinden, skal vi tro hun jeg bor sammen med.

Svolværgeita: Det har jeg ikke sett på som en fjelltur. Det er klatring, det. Altfor luftig.

Idet jeg ser rett ned på kirkegården, tar jeg meg i å holde meg hardt fast i skrivebordet på kontoret, før jeg snur meg vekk.

Jan Eivind Fredly

Etter at vi flyttet til Svolvær, og jeg var begynt som sjefredaktør i Lofotposten for første gang, streifet tanken meg: Bor vi Svolvær, må vi ha vært på Svolværgeita....

Litt research slo den tanken rett ut til høyre raskere enn den kom. På en film på nettet filmes det fra hornene. Idet jeg ser rett ned på kirkegården, tar jeg meg i å holde meg hardt fast i skrivebordet på kontoret, før jeg snur meg vekk.

Ferdig med det. Helt uaktuelt. Heeeeeelt uaktuelt!!

Det ble med tanken. Inntil Geir Rune Holm, legenden som nærmer seg 1.000 bestigninger og hopp mellom hornene, tar kontakt. Av alle i hele verden, inviterer han meg og kollega Sander Lied Edvardsen til å være med på den siste turen før oppstigning nummer 1.000.

Hans tur nummer 999. Min første?

De som kjenner meg, vil nok kunne skrive under på at jeg er ærlig, direkte og rimelig bestemt. Ikke redd for å si hva jeg mener. Ikke redd for å gå min egen vei, om jeg mener det er bedre. Høflig, men bestemt, vil nok noen si. I hvert fall bestemt.

Vi er kommet til den store dagen. Først nå forteller jeg hjemme at jeg blir sein hjem "fra jobb".

– Jeg skal bare på Geita først, så kommer jeg hjem.

Prøver å være tøff, men bryter sammen i latter for hver gang jeg sier det.

Geir Rune, Sander og jeg møtes til felles lunsj noen timer før vi skal ta fatt på turen opp til startpunktet for klatringen. På kjøreturen hjemmefra føler jeg meg som en fare i trafikken. Ikke fullt og helt tilstede i situasjonen. På jobb har de allerede kommentert både ansiktsfarge og væremåten. På vei til lunsj lurer Sander på hva det er; jeg virker så bakpå...

Han tar dette på strak arm. Gleder seg, virker det som.

Jeg gleder meg ikke. Jeg gruer meg ikke. Jeg bare er.

Jan Eivind Fredly

Jeg gjør ingen av delene. Jeg gleder meg ikke. Jeg gruer meg ikke. Jeg bare er. Passivt med. På det som kommer. Snur når det blir for ille. Slik jeg har gjort mange ganger før.

Min største bekymring er at Geir Rune ikke har skjønt at jeg låser meg fullstendig når høydeskrekken stikker meg i siden som et sverd med gift. Hva vet vel han om høydeskrekk, liksom?

Under lunsjen snakker Geir Rune om at han har fått en ekstra guide med på turen. En rolig og meget erfaren herremann. Jeg spør om det er hemmelig hvem denne karen er. Nei, svarer Geir Rune og prater videre,

Jeg spør ikke mer. Idet vi skal starte på turen kommer mr. X. Bjørn Kirkhaug er kalt inn som ekstra forsterkning.

I dette øyeblikk skjønner jeg Geir Rune faktisk har skjønt hvor svak jeg er i høyder. Jeg er lettet, og så uendelig glad for det ekstra grepet er å hente inn Bjørn, som jeg kjenner fra før.

Geir Rune har seks turer opp og ned igjen før tur 999 venter. Han mener det er god plan at vi skal sitte og se hvor enkelt det er. Det virker fullstendig mot sin hensikt. Etter hans første tur opp er jeg overbevist om at det er èn plass jeg ikke skal. Ikke i dag, ikke i morgen. Aldri!! Jeg vet at Svolværgeita, den forblir uberørt av meg.

Fire turer. Fem turer. Seks turer. Geir Rune Holm har plutselig bare èn tur igjen før han skal på Geita for 1000. gang.... Sander og jeg setter opp kamera i fjellsiden bak Geita. Bjørn roper, og vi går ned mot startplassen for klatringen.

Halvveis nede, kommer mamma. Ikke opp på fjellet, men i tankene. Jeg kan ikke møte henne og si at jeg var invitert med på noe som er så stort, og som betyr så mye, uten å prøve engang.

Dermed er det på med sele, klatresko og hjelm. Jeg skal prøve, men ikke til topps.

Bjørn og Geir Rune er sikre, men det vet ikke jeg: Jeg skal opp på Svolværgeita.

I ettertid skjønner jeg at de har snakket sammen på forhånd, lagt en plan. Sander opp først. Han er vel framme på Rappellhylla.

Det er min tur. Jeg starter. Klatrer oppover. Det er ille, men jeg bare prøver. Jeg er i ferd med å få totalt noia idet jeg ser Geir Rune titte ut fra hylla. I frykten og panikken føler jeg at klatringen akkurat har begynt. Noen grusomme tak og grep senere klyver jeg inn på hylla.

Jeg spør om alt, ber om bekreftelser. Kjefter. Banner. Stønner. En strøm av lyd, mer enn ord.

Jan Eivind Fredly

Det går ikke stilt for seg, men det er ikke jeg som snakker. Det er likefullt min munn som slamrer og går. Jeg spør om alt, ber om bekreftelser. Kjefter. Banner. Stønner. En strøm av lyd, mer enn ord. De rundt meg virker rolige, hyggelige og blide til tross for at kjeftesmella har entret Rappellhylla.

Klapp på skuldra. Gode ord. Oppmuntringer. Bjørn synger sanger han nesten kan. Alt er på film. I arbeidet med redigering har hatt rikelig med tid til å gjenoppleve øyeblikkene.

Jeg har på ingen måte likt det har sett. Og i hvert fall ikke det jeg har hørt...

På ett tidspunkt i redigeringen tok jeg meg i å omtale han som rallet på filmen som "han der". Jeg tok regelrett avstand fra meg selv.

Tar det som bevis på at dette er min "ut av deg sjæl opplevelse". Har ikke skjønt hva som egentlig har ligget i ordene. Nå skjønner jeg det.

Det er å være splitter naken, med alle klærne på.

Alle lagene er borte, alle filtre er slått av.

Kroppens sentral er flyttet fra hode til ett eller annet sted. Uvisst nøyaktig hvor, men det må være i nær tilknytning til det siste som kommer til å være igjen av meg på denne jord. For det var bare beingrinda igjen av meg på tur opp Svolværgeita. Jeg var følelsesmessig strippet, men ser på bilder og film at jeg har vært der.

Jeg har vært på Svolværgeita!!

Takket være Geir Rune, Bjørn og Sander som fikk mitt tomme skall sprell levende til topps. Jeg sa NEI! men gjorde det likevel. Jeg har vært på kanten av stupet.

Tusen takk, og god helg til dere alle!


VIDEOREPORTASJE:

Geir Rune Holm nærmer seg sin 1000. tur til hornene på Svolværgeita. Denne gangen har han med seg en sjefredaktør med høydeskrekk. Hent popcornet!

Les også

Vi ble med på siste tur før 1000: – Absolutt en høydare

FØLELSE: Geir Rune Holm forteller om den helt spesielle følelsen han fikk da han gjorde hopp nummer 500.

Kommentarer til denne saken