Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
– I just wanna dance the night away.
Vokalist Raol Malo i The Mavericks crooner lystig på scenen i Lofothallen. Tidligere på dagen har folk stimlet sammen i Storgata på Leknes for å handle lefse, prate kjenning eller se på en veteranbil eller fem.
Forrige helg var det Høstvekka og Lofoten Countryfestival på Leknes. Begge deler går inn i en viktig del av identiteten til Lofotens utskjelte, upretensiøse og evig omdiskuterte lille by.
Der man ikke har park foran rådhuset, den har i alle år blitt omtalt som rådhusplenen.
Den samme plenen har sett en stor utvikling.
14. september 2002 fikk Leknes bystatus. Tettstedet tok på seg store ambisjoner
Jeg vet ikke om det noen gang vil være mulig å endre helt det negative inntrykket folk, også stedets egne innbyggere til dels, har og har hatt. Vestvågøy er et desentralisert samfunn. Det gir en egen by mot land konflikt i miniatyr.
Alt skal til Leknes, ble det gjerne sagt. Men for Vestvågøy er i dag fortsatt kombinasjonen av en by i midten og livskraftige, attraktive bygder en del av oppskriften for vekst. I det spennet ligger det diskusjoner og uenigheter, men også muligheter.
For Leknes er det en utfordring at folk tradisjonelt sett har bodd alle andre steder, og kjørt dit for å handle. Dermed har tilhørigheten og patriotismen hatt små kår. Med flere boliger i næromådet er det kanskje også i gradvis endring.
Å være fra Leknes er noe man fortsatt i dag nesten må unnskylde. Det blir omtalt som stygt, det er fullt av biler og det harmonerer ikke med det pittoreske bildet mange har av Lofoten – dersom det skulle være et mål.
KrF-politiker Terje Wiik poengterte nylig at man alltid kan si noe negativt om Leknes – det byr sjelden på motstand av noe slag.
Men jeg mener Leknes er en by som i dag ikke behøver å skjemmes mer enn andre.
Selv om det fortsatt åpenbart er ganske mange ting byen og kommunen bør gripe fatt i. Kurt Atle Hansen i SV mener det mangler gode byrom, en god busstasjon, torg og flere gode møteplasser. Det har han rett i.
Det er fortsatt utrygge trafikale situasjoner. Det er fortsatt ikke alt som ser like fint ut.
Men reiser man gjennom Norges mange småbyer og tettsteder er det bra mange søvnige, grå og funksjonelle steder der man kunne ønske seg både det ene og det andre. Der folk likevel bor, jobber, handler og lever sine liv.
Oppgraderinga av Storgata har fått mye oppmerksomhet. Selv om det ikke løser alt, bringer det med seg en opplevelse av noe litt finere. Noen har dekket på bordet litt staseligere i Leknes. Det gjør også noe med inntrykket innbyggerne får i hverdagen.
Selv om Leknes neppe vinner noen pris for byutvikling. Litt etter litt har det også blitt litt finere, mer velstelt og funksjonelt i sentrum.
Leknes og Fygle er i ferd med å vokse sammen. Flere har pekt på at byen bør trekkes ned mot sjøen, kobles sammen med Gravdal og bli en ny kystby. På sikt skjer det nok uansett i en eller annen form – samtidig er mye av bebyggelsen på Leknes satt rundt dagens by, samtidig som industriområdet i Storeidøya stadig er i utvikling.
Leknes kan heller aldri bli som Svolvær. Det må heller ikke være et mål.
Øystein Ingebrigtsen
Ordfører Anne Sand (Sp) sa under Høstvekka at Leknes bør holde fast på sin identitet og røtter i jordbruket og som handelssted.
– Leknes blir aldri en kystby som Svolvær. sa hun.
Leknes kan heller aldri bli som Svolvær. Det må heller ikke være et mål. Svolvær har helt andre naturgitte forutsetninger ved kysten og under fjellene. Byen lenger øst er bygd opp på en annen måte, og er uten tvil det opplagte turistsentrumet i Lofoten.
Svolvær har sine åpenbare gode bymessige kvaliteter, men også sine utfordringer. Går du en eller to gater bak torget er det ikke alt som er så stas å vise fram til turistene. Vågan kommune skal ruste opp Storgata. Det er nødvendig.
Torget har en puls man ikke finner på Leknes – men er også et sted kommunen aldri helt finner ut av eller får ryddet skikkelig opp på. I Vorsetøya er det plassert boligblokker midt i industrien. En gang skal hele området bli bolig. Det vil ta sin tid for de som bor der i dag.
Leknes og Svolvær er to forskjellige steder som utfyller hverandre i en ellers ganske liten region. Det bør være en stor styrke – men det er heller ingen grunn til å ta lett på oppgaven med å gi Leknes et løft i de 20 neste årene.
Men samtidig er det noe med å glede seg over det lille. De fleste får det bedre i sine egne liv om man er litt mer tilfreds med det man har, ikke det man ikke har – uansett hvor man er og bor.
Å legge kulturskolen, kino og biblioteket midt i gata gir et liv av barn og unge til og fra.
Øystein Ingebrigtsen
Det er også flere ting å glede seg over i den lille byen midt i Lofoten.
En stor handels- og servicenæring spiller en viktig rolle også utenfor kommunegrensene. Meieriet kultursenter ble, tross all kritikk, kostnadsoverskridelser og kontroverser, en suksess.
Å legge kulturskolen, kino og biblioteket midt i gata gir et liv av barn og unge til og fra. Meieriet er ikke dimensjonert for store staselige konserter og forestillinger, men er mer hverdagslig. Det har vært en riktig retning for byen og stedet.
Det går an å drikke kaffe på et utall forskjellige steder – og prate kjenning.
Byen endrer seg også i takt med de som bor i den – og med nye tider. Diskusjonen rundt byhagen viser også at folk bryr seg om det offentlige rommet, og hvordan det tas i bruk på nye måter.
For Leknes er det en kvalitet at stedet ikke er mer enn det utgir seg for.
Å være outsider er ikke nødvendigvis en ulempe. For Leknes bør arbeidet med byplan og boligutvikling gjerne føre til mer diskusjon om hva man vil og ønsker seg - og hva slags ambisjoner man har.
Fremover bør flere være stolte over at Leknes har blitt en så viktig og funksjonell by som den tross alt er – på sin helt egen måte.
Gratulerer med dagen!
