Gå til sidens hovedinnhold

Grønn glede – rød ergrelse 

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Før korona hadde jeg fire potteplanter.

Nå har jeg 39.

Men når over 20.000 personer skal diskutere hvilke planter som er stygge, da kan en nyutsprunget plantemamma bli til en kaktus.

Vinteren var lang i år. Det snødde til midten av mai. Jeg lengta etter å se irrgrønne lofotfjell, blomstrende hegg og digre rabarbrablad. Alt ble forsterka av at vi satt inne i huset vårt mer enn før. Hjemmeskole og hjemmekontor gjorde at vi aldri før hadde vært så mye i huset.

Hm, hadde det ikke vært fint å male i stua? Og når man først er i gang, i gangen. Hm, her skulle jeg gjerne hatt noe grønt mens jeg venter på våren. Jøss, her er det jo plass til et par grønnplanter til! I alle dager, planten jeg kjøpte i forrige uke trives godt – her er det nye blad på gang!

Nye spørsmål meldte seg stadig om min nye stolthet, en rødspraglete, trelignende plante som etterhvert ble så stor at jeg syntes det ble naturlig å si «hei» til den hver morgen. Bør jeg knipe av toppskuddene? Kan jeg ta avleggere? Hvor ofte bør den gjødsles?

Lurer på om det finnes en facebookgruppe om grønnplanter, tenkte jeg.

Og det gjorde det. Og vi var mange i samme fase av den grønne galskapen, nyfrelste, famlende stuegartnere med tusen spørsmål.

Så. Innmari. Koselig! tenkte jeg. Så godt å stupe ut i en grønn og sunn verden av planter, etter en vår preget av engstelse og triste koronanyheter. I takt med økende antall grønne planter i stua, kunne jeg få tips til hvilke planter som trives i nordvendte vinduer, sørvendte vinduer og til og med sør-sørvest-vinduer – eller tilbaketrukket inn i rommet for indirekte lys som gir planten tilnærmet tropisk jungelfølelse. Her var mye å hente om luftfuktighet, vanningshyppighet og ikke minst meldugg, trips, bladlus, spretthaler og den slags. Kos og nytte i en uslåelig kombinasjon, trodde jeg.

Men folk er folk, også på internett. Det skjønte jeg da en dame hadde sett seg lei på nybegynneres begeistrede innlegg med bilde av en plante ledsaget av «Se hva som ble med hjem! Hvilken type plante er det, og hva slags stell trenger den?". Damen henstilte folk til å undersøke hva planten trenger FØR man kjøper den, og på den måten sørge for at planten kan vokse og trives.

Da fikk hun straks svar fra en som meldte at man burde holde seg for god til å mene noe om hvordan folk behandler plantene sine.

– De kan stappe dem opp i ræva si for min del, mente dette plantemennesket som jeg nå altså delte min planteinteresse med.

Idyllen var dermed begynt å visne.

Hva er den styggeste planten du vet om?, innledet en annen i gruppa noen dager etterpå og dermed heiv mange av de over 20.000 medlemmene seg på med ugreie beskrivelser og syrlige svar. En plante som fikk mye pepper var coleus, også kalt praktspragle. Ideen om å etablere en egen gruppe for «Vi som hater coleus» ble visst lansert.

Smaken er som kjent som den tidligere omtalte baken. Jeg kastet et kjærlig blikk bort på mine skjønne coleuser som hjalp meg gjennom den langdryge vinteren. Pottesur.

Skulle jeg ta til motmæle på vegne av dem i den lianelange debattråden på Facebook? Skulle jeg fyre meg skikkelig opp og parere med at jeg husket denne planten i de duggete vinduene hos ei snill nabokone på tidlig 80-tall – og at jeg nesten begynte å gråte på hagesenteret da jeg så et eksemplar av arten på ei hylle der i vår – og at jeg slettes ikke hadde kjøpt den bare fordi den nå har fått rykte på seg som «trendy». Skulle jeg lekse opp dens fortreffeligheter og beskrive de vanvittig flotte bladene? Burde jeg påpeke hvor rørende vennlig den er mot folk som ikke påstår å ha grønne fingre?

I stedet stakk jeg en av dem i jorda.

En finger altså.

Her var det nok en skvett vann som trengtes.

Og et glass til meg!

Kommentarer til denne saken