I år er det 250 år siden Hans Nielsen Hauge ble født. Han skapte den første landsomfattende folkebevegelsen i Norge. I første rekke var dette en religiøs vekkelse, men forretningsdrift og næringsvirksomhet ble også en viktig del av det haugianske nettverket som etter hvert tok form.

Hauge var bondesønn fra Tune i Østfold. Som 25-åring i 1796 opplevde han et religiøst gjennombrudd og et kall til å forkynne. Det ble innledningen til en omfattende og hektisk virksomhet i de åtte årene fram til han ble arrestert i 1804. Etter først å ha virket lokalt, utvidet han stadig sine reiser og vant tilhengere i det meste av landet. Hauges virksomhet var bestemt av pietismens fokus på sann kristendom. Han la vekt på at en sann tro måtte vise seg i en streng livsførsel. Nøysomhet og arbeidsdisiplin var viktige dyder.

Bøker og hefter gav han ut mange av. Disse kom i store opplag og ble spredt rundt omkring i landet. Mange hadde lest noe av det Hauge hadde skrevet, før de traff mannen selv. Bøkene var dermed en viktig tilgang til haugebevegelsen. Bokproduksjonen ble utgangspunkt for annen næringsvirksomhet, fra papirfabrikker og møllebruk til fiskeri. Hauge var praktisk anlagt og gav folk han møtte på sine reise mange nyttige råd.

Haugebevegelsen satte også sine spor i Nord-Norge, selv om den ikke fikk samme nedslagsfelt som i sør. I 1803 gjennomførte Hauge en reise gjennom Nordland til Tromsø. Flere steder fantes det allerede haugianske miljøer. I Bardu og Målselv var det flest haugetilhengere, men også i Brønnøy, Bindal og Steigen var det haugianere.

Da Hauge kom til Bindal, tok han del i gudstjenesten i kirken. Både før og etterpå forkynte han på kirkebakken for folk som var samlet der. I Vik var det så mange som var kommet for å høre ham at han måtte tale fra ei låvebru. Han reiste videre nordover til Alstahaug og gjennom Rana til Hemnes, derfra til Mo i Rana. I sin reiseskildring forteller Hauge at han ble gjort oppmerksom på at det her var en jernmalmgruve og et vannfall ikke langt unna. Dessuten var det mye skog i området. ”Her syntes mig med Tiden kunde være gjørligt at anlegg Jernverk”, konkluderer Hauge. Han hadde sett mulighetene, men jernverket på Mo kom ikke før i 1946.

Over Saltfjellet hadde han en strabasiøs tur på ski. Nisten var barkebrød og litt kjøtt. Da han kom til Saltdal gikk han i kirke, og etter at gudstjenesten var over, samtalte han med folk om religiøse spørsmål. Via Bodø (Hundholmen) gikk ferden til Løvøy i Steigen. Handelsstedet med gjestgiveri var til salgs, og haugianeren Christopher Brateng kjøpte stedet på oppfordring fra Hauge. Løvøy ble et haugianersentrum og et betydelig handelssted på Nordlandskysten med sentral forbindelse til lofotfisket.

I Bardu og Målselv var det mange som hadde innvandret sørfra, og flere av disse var haugianere. Hauge oppfordret også folk han kjente til å dra nordover og bidra til bureisingen der. Til Tromsø kom han via Balsfjord. Han var til gudstjeneste Tromsø kirke, som da var nyoppført og senere ble til Elverhøy kirke. Etterpå, skriver Hauge, ”talede jeg med mange om vår Christendoms Pligter.” Hauge ble tolket til samisk for de som ikke kunne norsk. Han skriver at mange av samene ”fattede Lyst til Guds Ord”. Senere hadde han samling i en jordgamme utenfor byen hvor mange var til stede.

Lenger nord enn til Tromsø kom Hauge ikke. Herfra reiste han til Lofoten, men uten at han gir en beskrivelse av oppholdet her. Deretter bar det til Brønnøy og videre sørover. På sin reise i nord var Hauge opptatt av å forkynne, noe som hos mange ”fremvirkede christelig Dyder”. Viktig var også mulighetene som han så for næringsvirksomhet. Reisen bidro til økonomisk ekspansjon for haugianerne i landsdelen.

Året etter reisen til Nord-Norge ble Hauge arrestert. Høsten 1804 gikk det ut arrestordre fra kanselliet i København. Det hadde bygd seg opp en stor motstand mot hans virke. Myndighetene så Hauge som en opprører og en trussel mot den bestående orden. Mange av embetsmennene var kritiske, ikke minst prestene. Dette gjaldt også i Nord-Norge. Sognepresten i Brønnøy prestegjeld, Rasmus S. Kjerschow, rapporterte om "H. N. Houges Bedragerie", og den residerende kapellan Peder Fr. Walset omtalte haugevekkelsen som "dette høist fordærvelige Væsen". Sognepresten i Bodø og prost i Salten, Erik Gerhard Schytte, kjent for sine allsidige vitenskapelige interesser, først og fremst sin legegjerning både i Lofoten og siden i Bodø, var heller ikke vennlig stemt. Han omtalte Hauge og hans tilhengere som svermere, og mente at de bidro til å bringe kirkens gudstjeneste og prestestanden i forakt hos allmuen. Han gikk inn for at de måtte straffes for å utbre sine villfarelser. Sogneprest Simon Kildal i Steigen hadde derimot en langt vennligere oppfatning. Ifølge ham var haugianerne "stille, ordentlige og exemplariske Menneske".

Hauge satt lenge fengslet under harde vilkår. Da saken endelig kom opp, ble han frikjent på de vesentligste punktene. Sine siste år var han gårdbruker utenfor Christiania. Fremdeles var han sentrum i den bevegelsen han hadde skapt. Men det var slutt på den tiden da han reise rundt. I stedet holdt han kontakt med sine venner gjennom brev. Også i denne perioden skrev han flere bøker, og hadde folk til samtaler og sjelesorg. Hauge slet med dårlig helse etter fengselsoppholdet. Han døde i 1824, 53 år gammel.