Det er særdeles glissent med folk inne på kjøpesenteret tirsdag kveld mens klokka drar seg mot 1830. Det er sendt ut varsel om pressekonferanse med regjeringen midt i Dagsrevyen.

Det lover ikke bra. Da vet du at det blir alvor.

Jeg rasker med meg ei ny dressbukse til jobbens julebord, men det aner meg at den kanskje ikke kommer til å trenges. Pressekonferansen følges fra telefonen i bilen.

Det ble faktisk nesten verre enn man kanskje så for seg - selv om det har vært en gradvis opptrapping av tiltak gjennom de siste ukene. Gjenåpningen, med de reneste frigjørings-scenene fortoner seg som absurde glimt fra en annen tid.

Både vårt og flere andres julebord ble avlyst. Vi rakk knapt å venne oss til et mer åpent samfunn, før det igjen stengte ned.

- Faren for en overbelastet helsetjeneste og spredningen av det mer smittsomme omikron-viruset gjør det nødvendig med nye, strenge tiltak for å redusere sosial kontakt i samfunnet, sier statsminister Jonas Gahr Støre.

Det føles tyngre nå. Dugnaden er vanskeligere å motivere seg for. Det er skiftende beskjeder, vurderinger og anbefalinger overalt.

For ikke lenge siden var det ok å dra på julebord. nå er det blitt langt vanskeligere. Koronapass skulle være løsningen. Nå er det ikke å anbefale likevel.

For alle er det vanskeligere å ta inn. Dressbuksa mi ligger enda i posen. Selv ikke den nye filmen om krigshandlingene i Narvik blir det mulig å se på kino i romjula. Konserter, sammenkomster og til og med juleavslutninger avlyses.

Samtidig er det lov å dra på store arrangementer og julebordshow - for folk flest er dette vanskelig å forstå.

Myndighetene er avhengig av tillit i befolkningen for å innføre inngripende tiltak. Her begynner det å bli vanskelig for de som styrer landet. Å klare å motivere folk for stadig nye beskjeder er kanskje det aller mest krevende for Støre, Vedum og Kjerkhol nå.

Fagfolk er nettopp det av en åpenbar grunn - de skal gi gode svar. Siden 12. mars i 2020 har vi også blitt godt kjent med hvor vanskelig og skiftende forutsetningene er for nettopp det - og at det er komplett umulig å lage regler som er 100 prosent logiske.

Nå røyner det enda mer på enn før. Spesielt kanskje også fordi det som er i kjernen av tiltakene ikke oppleves så forståelig for folk flest. Torsdag var det 316 innlagte covid-pasienter på norske sykehus, 103 av disse på intensivavdelinger.

Aftenposten dokumenterte nylig at influensa-sesongene i 2017,2018 og 2019 hadde flere pasienter med luftveisinfeksjoner.

Det er vanskelig å forstå at det vi nå står midt oppe i skal knekke helsevesenet i Norge totalt. Da er det noe virkelig galt fra før.

Når den nye omikron-varianten likevel fører til nye tiltak og nye begrensninger, er det særs betimelig å spørre: Hvorfor er vi ikke bedre rustet til å håndtere en pandemi - og alle andre pasienter?

I Debatten på NRK tirsdag erkjente Helsedirektør Bjørn Guldvog at styrking av intensivplasser har vært for lav over tid, og at situasjonen nå har konsekvenser for andre pasientgrupper.

Vi ender med at det innføres nye tiltak - nok en gang. I mellomtiden sliter både sykehusene og kommunene med sprengt kapasitet.

AN-kommentator Stein Sneve peker på at covid-19 kan ha endret vårt forhold til risiko, og at det kan ha skapt en nullvisjon for dødsfall av korona - nesten uansett hvor mye tiltakene koster. Det er et betimelig poeng.

Vårt samfunn er i stadig større grad preget av en higen etter en utopisk ideal-tilstand - og på at de som bestemmer blir spikret til veggen for enten det ene eller andre utfallet. Det er en situasjon der du alltid taper.

Pressekonferansen er over. Kjøpesenteret blir stadig mer glissent mot stengetid. Noen få kilometer unna ligger Nordlandssykehuset Lofoten. Der stenger ikke dørene.

I løpet av pandemien har vårt lokalsykehus vært en viktig og trygg havn for korona-pasienter som kan håndteres lokalt.

Debatten om kapasiteten i sykehusene kan gjerne føre til at sykehuset på Gravdal styrkes, satses mer aktivt på og rustes opp. I to turistsesonger har Lofoten greid å unngå store, alvorlige utbrudd. Det er trolig mer flaks enn noe annet.

Pandemien bør føre til at de siste årenes fokus på effektivisering og sentralisering revurderes.

Så mange som 257 årsverk kan bli kuttet i Nordlandssykehuset totalt, sammenlignet med 2019-nivået. Ingen klinikker vil bli spart, skriver Dagens Medisin. Uansett hvordan dette løses i praksis er et stort paradoks å diskutere kutt i et allerede pressa helsevesen.

Etter to måneder med frihet er vi uansett tilbake til tiltak folk allerede er ganske lei av.

Vi går snart inn i det tredje året med pandemi. På den tida har ungdommer blitt voksne, relasjoner blitt borte, de ensomme mer alene og kulturlivet enda mer rasert. For mange har disse årene skapt usikkerhet og uro. En usikkerhet som nå altså fortsetter.

Her i Lofoten har uteliv- og reiseliv fortvilt, fortvilt og fortvilt igjen, før de så vidt var innom noen øyeblikk med lettelse, og så nå må permittere og kansellere igjen.

Det er ikke bare meg som må parkere nykjøpte finklær og sko. Mange går også vinter og høye strømregninger i møte med ekstra uro for fremtida.

Det er likevel vanskelig å se for seg noe annet enn at det nok en gang må gjøres en innsats med avstand og munnbind for å berge oss over enda ei kneik. Det er også signalene fra våre lokale helsemyndigheter.

Men det koster dyrt. Det må myndighetene og fagfolkene finne ut av. Før omkostningene blir for høye.

Sykefravær, smitte, restriksjoner - årsakene kan være mange til at ting ikke kan arrangeres.

Men i den grad det er mulig er det tida for å hente frem dressen og kjolen til å bruke det som er åpent og som kan besøkes. For å holde både motet oppe, og de gode tilbudene åpne og i live også på andre siden av dugnaden.

Hei, hå nå er det dugnad - igjen!