Stasen med å feire bursdag er nok størst i første del av livet. Da føles det virkelig som et år mellom hver gang. Et langt år der man har vokst ut av noen sko, fått lov til litt mer og rekker opp til stadig høyere hyller. Endelig er dagen snart her, invitasjonene har gått ut - det er bare å glede seg…

…til det er overstått, tenker kanskje foreldrene. To timer med anspent moro, utestemme, fredsmegling, trøsting, innsjøer av brus på parketten. To timer (og et par uker med oppdagelser av random popcorn og halvspist godis mellom sofaputene) - det klarer man. Det er en del av pakken.

Karnevalsbursdag, utebursdag, sjørøverbursdag og prinsessebursdag. Forventningene er mange. Prinsessebursdag-konseptet fikk forresten kraftig oppgradering fredag, da prinsesse Ingrid Alexandra fylte 18 år. I stedet for gallamiddag på slottet med ukjent mengde tyll og terter, ble det temadag med besøk hos de tre statsmaktene: Høyesterett, Stortinget og regjeringen. Jeg er spent på om butikkene hiver seg på og utvider utvalget av bursdagseffekter med dokumentmappe, nøkkelkort og godteposer med riksvåpenet på.

Jubel og brus, forventning og fest, presanger og kake med lys som skal blåses ut. Det er ingredienser i det vi i den vestlige kulturen kaller bursdagsfeiring. Ritualet er også en fest for sosialantropologer å studere, og vanene har solide røtter tilbake i tid. Visstnok ble den greske gudinnen Artemis hedret på fødselsdagen ved at folk satte en honningkake med lys på alteret hennes. Romerne likte ideen om at lys symboliserte liv, og dermed hadde vi det gående.

Erika Ravne Scott har skrevet en doktoravhandling om bursdagsfeiringer. Mange av foreldrene hun snakket med i forskningsarbeidet ser på det som en plikt å arrangere bursdagsfeiring. Både for å bringe tradisjonen videre, men også for at barnet skal ta del i det andre barn gjør og dermed ikke skille seg ut.

“Du kan få komme i min bursdag” er en av de fineste tingene et barn kan si til noen. Da er man definitivt kommet på bestevennlista. På den andre siden kan trusselen om at man ikke får komme i bursdagen, være så skremmende at det kan få hvem som helst til å trekke til seg klørne.

Det er i Norge en likhetsideologi knyttet til bursdagsfeiring, spesielt på barnetrinnet. Alle skal få være med, enten hele klassen, alle jentene eller alle guttene.

“Når alle ideelt sett skal delta, innebærer likhetsideologien også at selskapene må legges på et nivå som gjør det mulig for alle å gjennomføre det. Fødselsdagsselskapet er derfor ikke en anledning hvor velstand skal demonstreres og forskjeller understrekes", skriver hun og viser til at selskap oftest foregår i hjemmet, kakene er hjemmebakte, leken kostnadsfri og gavekostnaden regulert.

Det var teorien. I praksis er det ikke så lett, viser hennes forskning.

Foruten foreldrenes beskrivelse av stress, kaos og skuffelse før og under selskapet, gjør også de trasige sidene i hverdagen seg gjeldende. Hun fastslår at mobbing og uvennskap også er en del av skolehverdagen, og at mange dermed ikke ønsker å slippe alle inn i sin private sfære på bursdagen. Heller ikke alle vil delta eller får delta, kanskje av kulturelle grunner. “Ved stadig å invitere elever som aldri kommer i bursdagen, øves det et kulturelt press på dem og deres familier til å gjøre som alle andre.”, hevder hun. Også hovedpersonen selv, bursdagsbarnet, står i en utsatt posisjon i feiringen sett med forskerens øyne:

“Hovedpersonen innehar en opphøyet posisjon som samtidig kan være sårbar og kritisk, fordi deltakerne (...) har det i sin makt å demonstrere hvor hovedpersonen befinner seg på den sosiale rangstigen i skoleklassen. Ritualet kan derfor anvendes som et medium for å aksentuere den enkeltes posisjon på popularitetsbarometeret”, skriver Ravne Scott.

Hvem som kommer på festen, omtanken bak gaven, medvirkningen til selskapets suksess bidrar til bursdagsbarnets selvforståelse og identitet. Disse aspektene blir vanskeligere ved 10 - 11-årsalder når barnet nærmer seg ungdomstid. For mange blir det da ifølge Ravne Scott tryggere å forlate de tradisjonelle barnebursdagene og heller invitere basert på vennskap.

Risikoen er at man dermed at man oftere risikerer å ikke selv bli invitert...

Bursdagsfeiring er et ritual som både kan forsterke fellesskapet i klassen, men også sette enkeltelever i vanskelige dilemma. Den årlige begivenheten kan også røyne på i familien når barnas og de voksnes forventninger og ønsker skal koordineres.

Stasen med bursdag er nok størst i første del av livet. Vi blir eldre og bursdagene kommer tettere. Etter hvert kribler det ikke lengre i magen når man ser den magiske datoen nærme seg i kalenderen. Noen går aktivt ut og dreper ethvert forsøk på å lage stas, enten med en epost til avisen om at man ikke ønsker hilsninger på trykk, eller ved å reise bort på dagen og stenge facebookveggen for kommentarer.

Andre har et enda mer bevisstløst forhold til bursdagen sin i voksen alder. Plutselig har man råket på å bestille tannlegetime på bursdagen, fordi man overhørte den lille stemmen som sa “det ER noe med den datoen” - og gaven til seg selv dette året ble myk gjærbakst og en Paracet.

Av og til blir man nysgjerrig på hvor gammel man har blitt og må fram med kalkulatoren. På ett eller annet tidspunkt i livet er det nemlig lettere å huske fødselsåret enn oppnådd alder. Som når man et helt år har gått rundt og trodd at man var 46, men når bursdagen nærmer seg, regner ut at det er først nå man faktisk fyller 46. Det er da man slutter å si med et sukk "hvor blir årene av".

Kake bør det bli uansett!

La oss tenne lys for bursdagsbarn i alle aldre - og for dem som skal arrangere festen! I motsetning til gudinnen Artemis som ble feiret hver måned, har vi andre dødelige bursdag kun en gang i året. Hipp hurra for det - om ikke annet!

Les også

Matpakkepanikken

Les også

Huset er tømt - vær så god neste!