Gå til sidens hovedinnhold

Historier og varsler som må tas på alvor

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

– Jeg har vært vant til at det bare har vært oss i menigheten. jeg har kanskje ikke turt å bli kjent med noen på utsida, fordi det har kanskje ikke vært helt rett.

NRK Brennpunkt viste denne uka en dokumentar om Guds Menighet. Sitatet fra et tidligere medlem er en av flere historier og skildringer som gjør dypt og sterkt inntrykk.

I Lofoten er man godt kjent med at det i Ørsnes og Vikten er små samfunn, med egen menighet og egne skoler. Slik det har vært over mange år. Skildringene fra medlemmer og tidligere medlemmer som er vist denne uka gir likevel et unikt, rystende og detaljert innblikk i en helt spesiell del av vårt lokalsamfunn i Lofoten.

I fjor ble bekymringsmeldinger fra Barne, ungdoms- og familiedirektoratet sendt ut knyttet til barn i menighetene og skolene. Varslene gikk på det som skal være svært alvorlige forhold, blant annet knyttet til negativ sosial kontroll, isolasjon og utenforskap.

Det ble likevel ansett som for generelle påstander for barnevernstjenesten i kommunene til å gå videre med – det er en håndtering av alvorlige varsler som også bør ettergås. I dag vil ikke kommunene utdype sine vurderinger nærmere.

Nå varsler Utdanningsdirektoratet undersøkelser på bakgrunn av nye bekymringsmeldinger knyttet til privatskolene. Det er svært viktig at de varslene og meldingene tas på alvor.

Skolen og menigheten kjenner seg ikke igjen i det som har kommet fram. Guds Menighet har avvist kritikken om isolerte barn, sist nå overfor Lofotposten denne uka. I et leserbrev har skolen også tatt til motmæle mot programmet og prosessen.

Den norske stat har godkjent skolenes drift og eksistens – og har totalt støttet driften med 184 millioner kroner siden oppstarten. Det forplikter ytterligere til å følge nøye opp de alvorlige varslene.

Historiene fra Lofoten bør nå også uansett føre til en politisk debatt om friskoleloven – og i hvor stor grad en skal åpne for at menigheter kan få drive egne private skoler. NRK viste torsdag til flere sterke reaksjoner fra nasjonale politikere.

Etableringen av skolene i sin tid var omstridt. I Vågan fryktet kommunen isolasjon og utenforskap da skolen ble godkjent – et enstemmig formannskap anket da også avgjørelsen. Politisk var skepsisen stor.

Bondevik-regjeringen og kirke, utdannings- og forskningsminister Jon Lilletun godkjente skolen på Ørsnes i 1998. Anken ble avvist. I Stortinget avfeide KrF-statsråden kritiske spørsmål i spørretimen med henvisninger til uro fra kommunen og barneombudet.

Den kommunale skolen på Ørsnes ble lagt ned da halvparten av elevene forsvant, i det som ble en opprivende skolestrid og vanskelig sak i Vågan. Skolen på Vikten ble godkjent i 1992.

For mange er religiøsitet dypt personlige forhold. Men religion er ikke bare en privatsak. Historien er full av religiøst motiverte konflikter og overgrep, eksemplene er utallige på at utøvelsen av en tro angår samfunnet i aller høyeste grad.

Barns ve og vel på skolen og i oppveksten er også et offentlig anliggende – uansett.

Det går også en linje fra diskusjonen om islam, integrering og bekymring for sosial kontroll i innvandrermiljøer til uroen rundt to lokalsamfunn i Lofoten.

I spennet mellom religiøse normer, regler og forventninger på den ene siden, og et moderne samfunns levesett på den andre, kan det fort oppstå både kontroverser og menneskeskjebner.

Det er likevel noe annet når storsamfunnet slår alarm. Utsagn fra unge voksne som følte seg utenfor og ikke gode nok som barn, i et strengt religiøst miljø, er svært alvorlige.

For mange gir religion samhold, mening og retning. Det noen ser på som frihet, er for andre en fare man må beskytte seg mot. For noen i så stor grad at de vil ha egne skoler for barna i allerede små lokalsamfunn.

Friheten til de som har gått ut av ulike menigheter har kommet med en svært høy pris. Nettverk, familie og venner som har blitt borte. Utfordringer å bære på senere i livet. En omverden med mange ting de ikke visste om. De historiene må lyttes til.

Avsløringene i Brennpunkt må nå føre til en mer åpen debatt om de to skolene og menigheten. Det er urovekkende at til og med ansatte i Vågan kommune føler at de må uttale seg anonymt i saken.

Lofoten er et lite samfunn. Folk jobber sammen, handler hos hverandre og er avhengige av hverandre for å få samfunnet til å gå rundt. Livet er i praksis mangefasettert – ikke alt kan vises fram i rammene av en dokumentar eller i mediene.

Dette er mennesker mange kjenner til, liker og respekterer som naboer, kolleger og på andre områder. Det gjør det krevende å snakke om vanskelige sider ved tro og religion.

Den anonyme kommuneansatte tar overfor NRK opp berøringsangst på små steder. En angst for å ta tak i et vanskelig tema i små lokalsamfunn nettopp fordi alle kjenner alle.

Noen vil si at vi i Lofotposten burde gått inn i denne saken i større grad og på et tidligere tidspunkt. Det burde vi åpenbart gjort.

Slike saker er journalistisk sett samtidig veldig ressurskrevende for en mindre redaksjon, mange kilder til opplysninger er taushetsbelagte – og det er en krevende etisk balansegang.

Dokumentaren til NRK Brennpunkt er grundig og reiser mange spørsmål. Det er viktig at det nå kommer svar.

Historiene til de som har stått fram med sine opplevelser må lyttes til.

Kommentarer til denne saken