– Hva er egentlig prisen på en liter melk? Er det noen som vet?

Spørsmålet dukket opp i lunsjpausen.

Anslagene varierer. For tida er det mye som blir dyrere, matvareprisene gjør at mange må betale mer for både melk og brød.

Prisene på matvarer har hatt en historisk økning. NRK viste nylig til at en familie på fire har fått 1100 kroner høyere matutgifter nå enn for ett år siden.

I uka som gikk har det vært skolestart. Mange små forventningsfulle barn tar sine første steg inn i klasserom og skolegårder, også i Lofoten.

For noen av dem er det vanskeligere enn andre.

Noen av dem vil oppleve forskjellene til sine klassekamerater som stor. Enormt stor. I den første sommeren etter pandemien har mange søkt til utlandet, til Syden, til storbyer til sol og varme. Til opplevelser.

I Lofoten er det merkbart annerledes denne sommersesongen. Norgesferien er overstått og prøvd ut for mange gjennom to år. Nå skal det forbrukes, konsumeres og deles igjen fra nye steder, fra strand og sol.

Det er ikke unaturlig. Vi har alle forventninger, utgifter og ønske om å fylle hverdagene med mer enn å overleve.

Det er selvsagt ingen selvfølge at alle synes det er stas å reise langt og dyrt. Bevisstheten rundt gjenbruk og miljø er økende. Tiltak som BUA, der utstyr og annet kan lånes gratis er veletablert og viktig.

Økt rente og priser vil bety at flere får et forhold til hva melka koster. Før helga gikk renta opp enda mer. Det vil gi enda flere dårligere råd.

For noen er det ille nok fra før.

Det er de i skolegårdene som ikke kjenner noe alternativ til ferie hjemme, eller som på ingen måte kan vise til storslåtte sommerferier, dyre klær og de rette tingene ved skolestart.

De som har foreldre som aldri ville reist til utlandet for å se Coldplay, eller tatt årets ferie i Kroatia.

Der presset for å ha det alle andre har, og som du må ha, er umulig å leve opp til. Fordi det har ikke foreldrene, eller den eneste forelderen du har. råd til.

I sommer la Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet fram nye tall om barn som lever i fattigdom. De viser at ett av ti barn i Lofoten lever i det som defineres som fattigdom

11,7 prosent av alle barn i Norge vokser opp i en familie med såkalt vedvarende lavinntekt i 2020. Det utgjør 115.200 barn. Vedvarende lavinntekt betyr at husholdningen i snitt har tjent under 60 prosent av medianinntekten i Norge i løpet av de siste tre årene. «Midt på treet»-lønna er i dag i overkant av 500.000 kroner.

I Vestvågøy økte andelen fra 11,9 prosent i 2019 til 12,2 prosent i 2020. Det betyr at rundt 270 barn lever i det som omtales som fattigdom. For Vågan var andelen 11,3 prosent begge årene, og utgjør i underkant av 200 barn.

I Flakstad er andelen under ti prosent, mens Moskenes ligger på nivå med Vestvågøy. Det er utenforskap i praksis. Det er alvor.

I de to største lofotkommunene er det omkring åtte prosent barn i husholdninger som har mottatt sosialhjelp i løpet av 2020.

For disse familiene betyr de høye prisene på matvarer at det blir enda mindre å rutte med.

Enda mindre å leve opp til «de andres» høye forventninger for. Enda mindre å skape litt lys i dagen for.

For de som ikke har råd spiller det ingen rolle om maten er økologisk, uten e-stoffer, dyrket kortreist og korrekt, anbefalt av en blogger eller om den er det sunneste alternativet. Det er ikke alle kan ta seg råd til å ta de beste valgene, alltid.

Hvis fisken blir billigere av å fileteres i Kina, da velger du den om du må.

I sommer har busstilbudet i Lofoten igjen vært aktualisert. Hvis bussen ikke går, ikke stopper eller har plass til deg – så går det også her hardest utover de som ikke har bil, eller noen som kan hente og levere.

Statistisk sentralbyrå viste også nylig til at mer enn 900 000 nordmenn ikke vil klare en stor, uforutsett utgift på 20 000 kroner. Flere enn 300 000 personer i Norge kan ikke reise på ferie, og over 150 000 personer kan ikke gå til tannlegen ved behov.

Det er også tall fra 2021, før høy inflasjon og de økende strømprisene lenger sør i landet.

Spørsmålet er hva vi gjør med det.

Den offentlige samtalen, i både lokale og nasjonale medier, handler i stor grad om den vellykkede og godt bemidlede middelklassens gjøren og laden. Alle lokalaviser selger seg inn til betalingsvillige lesere, med saker om andre med god råd som bytter lederjobber og starter butikker – for å sette det litt på spissen.

Så skal ikke alt handle om det som går galt. For det gjør det jo heller ikke. Alle trenger vi noe å se opp til, og suksesshistorien og de gode livene er også mange og viktige å vise fram.

Norge er tross alt også et land med ufattelig rikdom og gode ordninger og velferd mange misunner oss.

Men tallene over mennesker og barn som lever under fattigdomsgrensa bør uroe oss dypt. Spesielt akkurat nå. Det må vi snakke mer om.

Fremover vil flere også oppleve dårligere og dyrere tider og mer usikkerhet.

I andre deler av landet skaper strømprisene ytterligere grunn til uro, i nord er avstandene fra før lange, været dårligere, flyene dyrere og kollektivtransport ikke finnes på samme måte.

Uansett blir det hardere kår.

Der tidligere generasjoner har profittert stort på en voldsom prisstigning i boligmarkedet – er det høye renter, høye priser, flere år i arbeid og nedgang i horisonten for de som skal betjene eldrebølgen i årene som kommer.

For de som opplever ulikhet og utenforskap er prisen allerede høy – ikke bare i kroner og øre.

Det er virkeligheten i Norge, i Lofoten – også i klasserom på skolen barna dine går på.