Hvordan står det til med tilliten?

Remi, Frank, Trond og Lillian nyter større tillit enn Jonny, Mona, Erna, Jonas og Trygve.

DEL

KommentarDette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.I hvert fall hvis vi skal tro rapporten «Det norske lokaldemokratiets legitimitet. Tillit, deltakelse og ulikhet» fra Institutt for samfunnsforskning og NORCE Norwegian Research Center, som i 2018 fikk i oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet å lede prosjektet «Forskning på demokrati og tillit og politisk ulikhet».

Jeg leser rapporten etter å ha fulgt kommunestyremøtene i Moskenes og Flakstad. I Moskenes balet politikerne blant annet med mer eller mindre usaklige innlegg på Facebook. I Flakstad ble det en ny diskusjon om ny skole med eller uten flerbrukshall i bygget, eller om kommunen skal overlate til Flakstad IL å bygge større hall. Jeg har fulgt skoledebatten siden 2017. Et da splittet kommunestyre er like splittet om løsningen i dag.

Så hvordan er det med tilliten? Er folk hoderystende til hvordan lokalt folkevalgte forvalter den? Er ustriglete lokalpolitikere i bomullsgenser og flanellsskjorte mindre til å stole på enn stortingsrepresentanter underlagt en streng kleskode som et ledd i å bevare verdigheten til nasjonalforsamlingen?

Ikke ifølge rapporten. Vel nok er tilliten dalende sammenlignet med tidligere undersøkelser, men det rammer først og fremst de som sendes til Løvebakken. På en skala fra 1 – 10, får ordførere 5,8, kommunestyrene i landet 5,7 og lokalpolitikere, samt kommuneadministrasjon, 5,5. Rikspolitikere og regjering skårer 5,0, Stortinget 5,5 og statlig forvaltning 5,4. Institutt for samfunnsforskning legger den vanlige forståelsen av begrepet «politisk tillit» til grunn, i hvilken grad politikkens virkemåte svarer til velgernes ønsker og forventninger.

Jeg tenker ofte under møtene at velgerne forventer lokalpolitikere som diskuterer framtidsvisjoner, staker ut kurs, legger strategier for hvordan økt næringsaktivitet og flere arbeidsplasser skal tilflyte en kommunen. Ikke lange diskusjoner om detaljer i skjenkesaker, og forlengelse av flytekaier. Pengelens eller ikke, uten utvikling blir det stagnasjon. Rundt meg sitter lokalpolitikere som ikke har opplevd annet enn økt underskudd og befolkningsnedgang. Hva tenker de om det? Maktesløshet? Sa de ja til å stille til valg fordi naboen maste fra januar til juni for å få fyllt valglisten?

Rapporten viser at lokalpolitikerne i små kommuner nyter større tillit enn i større kommuner. 5,92 er skåren i kommuner med under 2500 innbyggere, som Flakstad og Moskenes. I kommuner på størrelse med Vågan er tillitsskåren 5,69 og Vestvågøys 5,68. Tilliten har falt siden den forrige undersøkelsen, i 2011, men minst i kommunene med under 2500 innbyggere.

Samtidig understreker rapporten at svekket tillit til politikere i seg selv ikke er noe sykdomstegn.

– De kan skiftes ved neste valg. Hvis det derimot er mistillit til sentrale politiske institusjoner eller de grunnleggende prinsippene i det politiske systemet, kan konsekvensene av lav tillit være mer alvorlige.

Hadde politikerne skåret høyt i undersøkelsen, vil det ikke nødvendigvis være et godt tegn.

– Høy tillit er likevel ikke bare positivt. I normale tider er det et problem om tilliten blir for lav, men også hvis den blir for høy. Et innslag av sunn skepsis er nødvendig for at demokratiet skal fungere. Uten en viss kritisk innstilling kan høy tillit lett bli til naivitet, ifølge rapporten.

Det er også i de minste kommunene at tilliten til nasjonalforsamlingen er lavest. Siden 2011 har tilliten til Stortinget sunket fra 6,19 til 4,85 i småkommuner, og fra 5,77 til 5,03 i Kommune-Norge. Mens oppslutningen om stortingspolitikerne og kommunepolitikere var forholdsvis lik mellom store og små kommuner for ni år siden, viser denne undersøkelsen en endring.

– I 2019 er derimot forskjellene mellom store og små kommuner tydelige. Det er først og fremst i de mindre kommunene at tilliten har falt, og dette fallet gjelder først og fremst tilliten til Stortinget og rikspolitikere ... bekrefter med andre ord inntrykket av en svekket politisk tillit i periferien, og at denne svekkede tilliten først og fremst rammer rikspolitikerne og ikke ens egne lokale folkevalgte.

Det er neppe overraskende. Hva har småkommuner opplevd annet enn å tappes for oppgaver, svekket økonomi, og – langs kysten – en fiskeripolitikk som har gjort fiskekvoter til handelsvare? Nærpoliti som er blitt fjernere, trussel om kommunesammenslåing og økonomisk sulteforing? Lokalpolitikerne har null påvirkning på denne utviklingen. Den er styrt fra Oslo. Rapporten viser til kommune- og fylkestingsvalget i fjor, og Sps framgang og nedgang for Ap og Høyre, som indikasjon på at periferien straffer sentralmakta.

Noe av forklaringen er også det opplagte: I kommunestyret sitter Svein, Anne, John og Nina som fisker, styrer barnehagen, kjører drosje og eller serverer på kafeen. Stortinget er ikke bare geografisk langt unna. Representantene har stadig mer lik bakgrunn, ofte gått gradene i partiene, og rekrutteres fra høyere utdanning. Få har en lengre yrkesbakgrunn, spesielt fra manuelle yrker, fra golvet. Velgerne identifiserer seg mindre med de 169 som styrer landet. Og, de sitter på pengesekken, på oljefondet. Svein og Nina kan unnskyldes for at asfalten slår sprekker og gang- og sykkelveien aldri kommer fordi staten kniper igjen bevilgningene.

Graden av tillit handler også om yrker. De med høyere utdanning har større til tillit til politikerne, uansett nivå, enn de med lavere utdanning som fra før har minst tillit til politiske institusjoner. Er det, spør rapporten, kritisk for legitimiteten at 20 prosent av befolkningen er helt eller nokså uenig i at kommunens folkevalgte er dyktige folk som vanligvis vet hva de gjør? Eller når 14 prosent mener lokaldemokratiet deres ikke fungerer?

– Mange hevder at den største trusselen mot demokratiet kommer innenfra, fra de innbyggerne i etablerte demokratier som er misfornøyde med måten demokratiet fungerer på. De er ikke nødvendigvis mot demokratiet som sådan, men føler at systemet slik det fungerer i dag, ikke ivaretar deres interesser. De misfornøyde opplever at den politiske eliten er distansert fra deres liv, ikke vet hvordan de har det, og ikke har evne til å løse deres utfordringer. Demokratiet støttes så lenge det leverer, og når det ikke leverer, blir alternative systemer mer attraktive, er ett av tankekorsene i rapporten som trekker fram åpenhet for kritiske røster og lydhørhet for motpartens argumenter som en av demokratiets styrker, og som må ivaretas.

– Lukkethet og hemmelighold har en tendens til å egge til politisk mistillit og stille spørsmål ved demokratiets legitimitet, lyder advarselen.

Klokken 22.50, nesten seks timer etter møtestart, avsluttet de 17 representantene i Moskenes kommunestyremøtet. De kom rett fra jobb og hurtigmiddag. Kommunen har ikke betalt møtegodtgjørelse på flere år. Underskuddet er på 45 millioner kroner. De bryter daglig lover som Stortinget har vedtatt, på grunn av pengemangelen. Hvordan det står til med tilliten får de vite i september 2023. Imens kan de lese rapporten.

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken