Vi er inne i en tid der vi som bor her ofte blir stoppet av tilreisende som lurer på veien, eller ber om et råd om godt spisested. Eller kanskje lurer på hvor postkontoret eller vinmonopolet er.

Slike møter mellom mennesker er viktigere enn man kanskje tenker over.

De blir nemlig husket, enten de er trivelige eller utrivelige.

Tenk etter selv. Du husker det trivelige og det utrivelige. Og du lurer ikke på hvor du befant deg. Så hvis vi kan gi de som besøker oss et godt minne fra turen, så skal vi bestrebe oss på det.

At samtalen ikke nødvendigvis forløper grammatisk korrekt er helt uinteressant. Dette handler om hjelpsomhet og velvilje. Glem heller ikke at bare det å peke ut retningen kan være til stor nytte for noen. Særlig hvis pekingen ledsages av et smil.

"Vi minnes ikke dager, men øyeblikk", sa den italienske forfatteren Cesare Pavese, noe det er vanskelig å være uenig i.

Det var naturlig nok mer vanlig før å spørre etter veien, og smarttelefonene har tatt bort en god del av muligheten til slike uformelle møter mellom mennesker. Men det er ikke alt telefonen har svaret på, og noen ganger må det et levende, bofast menneske til for å klare opp i en sitasjon.

Dessuten er det et skille mellom bebygd område og den frie natur. Straks vi får på oss turklærne og kommer oss ut i marka eller til fjells, skifter vi nordmenn fra tilknappet til jovial. Dette har folk som har flyttet til Norge fra andre land fortalt om i intervjuer, og for dem er nok dette et veldig tydelig trekk ved oss nordboere.

Mest sannsynlig er lofotingen helt lik resten av befolkningen i denne sammenhengen.

Uansett er fjell og natur en fin arena for å kunne være hyggelig med folk, og bidra til at de som har vært her på ferie husker Lofoten som et nydelig sted der folk var hyggelige.