Gå til sidens hovedinnhold

Inger-Marie skulle bli blomsterdekoratør: – Læreren min sa jeg var for treig

Latteren sitter løst hos Inger-Marie Steinnes Jensen. Hun er usedvanlig positiv og lett å snakke med. Mange kjenner til henne som den hyggelige dama i kassen på Kiwi i Svolvær sentrum. Hun som smiler og ønsker deg en fin dag med den største oppriktighet og selvfølge. Men slik har det ikke alltid vært.

For abonnenter

Inger-Marie vokste opp som enebarn i Gravermark. Her ble hun mobbet en del, slet med å tilpasse seg og hadde ikke så mange venner.

– Det var mobbingen som gjorde at jeg trakk meg tilbake, det var tøft. Og i kjølvannet av dette ble jeg veldig sjenert og innesluttet. Jeg holdt meg mest for meg selv, det var best slik. Ville helst ikke synes og ble det for mange mennesker samlet, måtte jeg bare komme meg hjem. Jeg husker særlig en juletrefest i bygda. Maste og maste på pappa for å få dra dit. Og da vi omsider kom, måtte vi bare dra igjen med engang. Slik var det ofte. Ønsket helst å ikke omgås folk, selv om jeg samtidig så gjerne ville.

Hvordan preget det deg inn i ungdomsårene og i voksen alder da?

– Alt sett under ett har jeg jo klart meg veldig bra, selv om mobbingen har hengt med meg langt inn i voksenlivet. Tidligere var jeg nok litt bitter, men så fant jeg ut at jeg ikke kunne bruke mer energi på det. Det har jo så klart også gjort noe med selvtilliten og selvfølelsen. Jeg har det med meg, men det preger meg ikke lengre i hverdagen. Og jeg omgås heller ikke de som mobbet meg. Veien har vært litt kronglete, men nå er jeg på den rette.

En ny start

Inger-Marie flyttet til Borkenes utenfor Harstad for å gå videregående skole. Hun ville bli blomsterdekoratør. Der ble hun det første året før hun satte kursen til Moelv for å gå 2. året. Planen deretter var å ta fagprøven.

– Det ble det jo ikke noe av. Så da resten av klassen min gikk opp til fagprøve, kom læreren min og sa at jeg kanskje burde finne meg noe annet å gjøre. Jeg jobbet visst litt for sakte, men utover det vet jeg ikke helt hvorfor. Hun kunne jo uansett sagt noe om det tidligere.

Det kan ikke ha føltes godt, særlig med tanke på alt du hadde med deg fra tidligere?

– Akkurat der og da brydde jeg meg ikke så mye, jeg var veldig lei det siste året uansett, men etterhvert kjente jeg jo at det var et lite nederlag og en knekk i selvtilliten. Hun hadde ikke akkurat så mye tro på meg, nei. Det var bare å flytte hjem igjen.

Hun var ikke akkurat pedagogisk korrekt, kan man vel si?

– Ja, det kan man gjerne og trygt si.

Vendepunktet

Vel hjemme igjen skulle det ta ni år før Inger-Marie fant seg noe å gjøre som passet for henne. Hun tok utallige jobbsøkerkurs via LIAS og NAV. Søkte på jobber, prøvde litt forskjellig.

Så, en dag høsten 2012 fikk hun komme i arbeidstrening hos Ole-Petter Tandsten på Kiwi i Svolvær sentrum. Hun som var så sjenert, skulle plutselig jobbe i butikk.

– Jeg fikk tid og rom til å trene på sosialisering. Det gikk så bra at jeg fikk fast ansettelse. Du kan tro at da første lønna kom, da var jeg glad altså! Det føltes så utrolig godt.

Inger-Marie jobber i dag 40 prosent fast stilling og det er i kassen hun trives aller best.

– Jeg har prøvd meg fram, men ser at jeg kan ikke jobbe mer, det tåler ikke helsa mi. Full stilling slet meg helt ut. Det endte bare med flere lengre sykemeldinger. Så jeg og sjefen min ble enige om at 40 prosent var nok for meg. Det skal ikke så mye til før jeg blir utbrent, men nå er jeg på et sted som er akkurat passelig for meg. Og jeg har det veldig bra. Jobben har absolutt vært min beste medisin og terapi.

Måtte finne seg selv på nytt

I 2017 opplevde Inger-Marie et samlivsbrudd.

– Vi hadde vært sammen i ni år og gift i fem. Når vi ble skilt måtte jeg finne meg selv igjen. Vi var jo to om alt, men nå skulle jeg være alene. Hvem var jeg da, liksom. Etter som tiden gikk, falt brikkene mer og mer på plass. Høsten 2018 kjøpte jeg hus i Gravermark. Der bor jeg i dag sammen med katten min, Ariel. Jeg er veldig glad i dyr og det er mye selskap i dem. Jeg strikker en del og trives godt i eget selskap. Det er jo en fordel når man skal bo alene, sier hun og ler.

– Det er godt å være alene etter jobb. Man møter mange mennesker igjennom jobben og er veldig sosial. Når jeg da kommer hjem og blir møtt av katten i døra, kjenner jeg på en ro. Så kan jeg bare synke ned i sofaen med strikketøyet. Da trives jeg. Samtidig har jeg også noen nære venninner jeg liker å tilbringe tid sammen med. Både fra jobb, men også utenfor. Vennene mine er noe jeg setter stor pris på. I tillegg er jeg en aktiv hobbyfotograf og lesehest. Så jeg har da nok å henge fingrene i.

For framtiden har hun en drøm om egen familie. Og ønsket om barn står sterkt.

– Jeg ønsker meg barn. Enten egne, eller å kunne adoptere. Jeg tror jeg har mye kjærlighet å gi og jeg har jo også med meg en ballast som jeg kanskje kan bruke til noe positivt hvis jeg får egne barn.

– I dag føler jeg at jeg er meg. Jeg er ikke sjenert lengre, tvert om, jeg elsker å treffe folk og ser lyst på framtiden. Det jeg har opplevd vil jeg for alltid ha med meg, men det plager meg ikke nå. Det føles godt. Jeg har en jobb jeg stortrives i, kollegaer som betyr mye for meg og gode venner rundt meg. Så kanskje var det ikke meningen at jeg skulle bli blomsterdekoratør likevel, avslutter Inger-Marie.

Kommentarer til denne saken