Gå til sidens hovedinnhold

Jan-Helge etter et langt liv i medisinens tjeneste: – Det er så mange år som går tapt når en unge dør

Jan Helge Olsen gikk av med pensjon i sommer, etter 38 år som doktor i Vågan. Det er mange ting som har forandret seg på de årene, og mange hendelser som har gjort sterkt inntrykk.

For abonnenter

For å finne en av hendelsene som har preget doktor Olsen mest må vi skru tida tilbake til 1987.

Jan Helge forteller;

– Ved opptelling i Småtrollan barnehage i Henningsvær var de plutselig en i manko. En treåring var borte. Letingen begynte, og man så at han lå å fløyt 50 meter ut i havet. Odd Rane Hovde svømte ut og fikk gutten i land, forteller Olsen, som hev seg med ambulansen fra Svolvær.

– Vi gjorde alt vi kunne for å få liv i han. Underveis fikk vi råd fra Bodø og Tromsø, før Seakingen kom og fraktet han med seg først til Bodø og så til Tromsø.

Det lille hjertet slo igjen etter ni timer, men da lungene sviktet sto ikke livet til å redde. 3-åringen døde av drukning og nedkjøling.

– Det gjorde enormt inntrykk. Hjemme hadde jeg Lars Andreas som den gang var fire år. Det gjorde det ekstra vanskelig, sier han åpenhjertig.

Ambulansepersonellet og Olsen som den gang hadde tittel distriktslege, jobbet hardt med å få liv i den lille kroppen.

– Vi gjorde alt vi kunne og jobbet lenge med å få liv i han. Vi berget han nesten. Da han døde så vi tydelig hvor mange år som blir tapt når en unge dør, sier han.

En annen hendelse som ligger friskt i minne var da et sveitsisk par på motorsykkel kolliderte med buss. Dette skjedde sommeren 1990.

– De skled ut i en sving, og havnet inn under bussen. Det som var spesielt med situasjonen, var at ingenting fungerte. Veien ble ikke sperret. Forbipasserende så alt og det var grusomme bilder.

38 års tjeneste

Jan Helge Olsen startet som distriktslege i Vågan januar 1982, med hovedkontor i Kabelvåg og utekontorene Gimsøy og Gravermark. Han var da 30 år og kom fra studier i Tromsø.

I tillegg hadde han ansvar for helsestasjonen i Kabelvåg og sykehjemmet der. Han var også bedriftslege for en del bedrifter og Lofoten Industri. Senere fikk han også Henningsvær og Digermulen som utekontor.

Han var også innom stillingen som kommunelege ved noen anledninger.

De siste årene har han jobbet som fastlege i Vågan fra eget kontor i Osan.

Jan Helge er Narvikgutt, på Lofot-ferie i Nusfjord traff han det som senere skulle bli hans kone. Flere år senere fikk han kjæresten med seg fra Bergen og tilbake til Lofoten, som han hadde forelsket seg i.

– Når vi hadde flyttet hit kom vi på at vi tidligere hadde snakket om at Svolvær var midt mellom Narvik og Nusfjord, og at ideen om å bosette seg her kom da jeg fulgte henne hjem fra Narvik med båten til Svolvær og videre med buss til Nusfjord.

Dårlig samvittighet

Det sies at bak enhver vellykket mann står en sterk kvinne. I Jan Helges tilfelle er det ungdomskjæresten Karen-Anette.

Da han på 80-tallet sto på døgnet rundt for å gjennomføre sin legegjerning, var det hun som sto støtt i hjemmet og tok seg av de fire barna deres.

– I den tida var det sånn det var. Hvis du spør kona, så har hun nok sin mening om det. Det var et vanskelig kapittel, som jeg har dårlig samvittighet for. Det er sikkert noe man skulle gjort annerledes, sier han.

Kona forteller til Lofotposten at hun er glad for at hun ikke visste hva hun gikk med på da Jan Helge tok jobben som distriktslege i Vågan.

– Hadde jeg visst hvordan det det var, så hadde jeg nok ikke gått med på det. Ungene våre betydde alt i livet vårt hver dag, og ga oss glede hver dag, det er rart med det, når man står oppi alt får man krefter til å tåle det, sier hun og viser til at legegjerningen tok mye plass i familielivet.

– Pasienter ringte hjem til oss døgnet rundt, Noen brøt seg inn hjemme hos oss for å stjele medisinkofferten hans, sier hun og minner han på de strabasiøse turene ut i distriktet i alt slags vær.

– Husker du den gangen da molo ble tatt, du kom hjem og var grønn i auan, sier hun, og viser til at Jan Helge var ute på oppdrag med legeskyssbåten.

Mobil i bilen

Jan Helge har mange gode historier fra sin tid som lege.

– En gang ble jeg hentet i en robåt for å ro inn til land til den syke. En annen gang tok legeskyssbåten full fyr, og sank på vei til Digermulen. Den var på vei for å hente en pasient, men heldigvis var pasienten ikke kommet om bord i båten, men de to som kjørte båten, kom seg så vidt ut, og måtte hoppe i havet før den sank.

– Før var det vanlig å behandle pasientene mer ute i distriktet før man sendte dem av gårde til sykehuset. En gang måtte jeg gjøre en incisjon av en stor abscess i halsen på en mann ute på kaia i Holandshamn, noe man i dag sender til spesiallist i Bodø. Heldigvis gikk det bra den gangen, sier han.

Med tiden ble ting enklere, og Jan Helge slapp å ringe legevaktsentralen fra hvert hjemmebesøk for å høre om det var nye pasienter som trengte legen på besøk.

- Til slutt fikk man mobiltelefon som veide fem kilo, og som den gang kostet 35 000 kroner installert i bilen.

I farens fotspor

Jan Helge er klar for å bruke tiden på andre ting enn andres helse.

– Jeg vil mosjoneren mer, nå som jeg har tid til det. Samtidig har vi både hus og hytte, og kontoret i Osan som jeg skal fungere som vaktmester på. Det er mange prosjekter jeg har hat lyst til å gjøre tidligere, som jeg nå har tid til å gjøre, sier han.

Jan Helge skal også ta opp tråden med hobbyer som han har måttet hatt liggende på hylla lenge.

– Jeg er glad i kunstmaling, også spiller jeg trompet, og liker å bygge modellfly, sier han.

Selv om han nå blir pensjonist, er han ikke redd for at det blir mindre snakk om medisin. To av sønnene er leger, og den yngste i søskenflokken er tannlege. Kona Karen-Anette er utdannet sykepleier.

– Det var nok mer helserelatert snakk ved middagsbesøkene tidligere, men det er veldig artig at de har gått i våre fotspor. Vi har jo en felles forståelse for ting, sier han.

Etter 38 år som lege i Vågan har han sagt takk for seg. Mange pasienter har han fulgt gjennom et langt liv.

– Det er fantastisk å kunne følge pasienter gjennom et helt liv. Å se utviklingen hos dem og barna deres, man får jo en annen kjennskap til familien når man jobber med dem over så lang tid, sier han takknemlig.

Doktor med stor D

– Det som kanskje er litt spesielt med pensjoneringen min ved Svolvær legesenter er at det i minst 40 år, ikke har vært noen leger ved Svolvær legesenter som har jobbet fram til pensjonsalder. Svolvær legesenter har på en måte vært et gjennomgangssted hvor legen har jobbet i noen år og deretter flyttet sørover igjen. Slik har det ofte vært på små steder i Nord-Norge. Dette ser nå heldigvis ut til å ha forandret seg, slik at de fleste legene som nå jobber der, mest sannsynlig vil være der fram til pensjonsalder, forklarer han.

Han er vil rette en stor takk for dem som har jobbet med han opp gjennom årene.

– Jeg vil takke mine flotte medarbeidere og legesekretærer gjennom alle disse årene. Uten dem har jeg ikke kunnet få gjort den nødvendige jobben som distriktslege, og senere fastlege, sier han og funderer over endringene.

– Ja, tiden har forandret seg. Det var den gang man var doktor og distriktslege med stor D. Med tiden har det blitt nye og mer effektive og sikrere måter å gjøre legearbeidet på.

Les mer om Jan Helges virke som doktor i Vågan på leserbrevsidene.

Kommentarer til denne saken

503 Backend fetch failed

Error 503 Backend fetch failed

Backend fetch failed

Guru Meditation:

XID: 307942025


Varnish cache server