Da jeg fikk en mail fra Lofotposten om at jeg hadde landet en sommervikarstilling hos dem, hoppet jeg av glede. Det første jeg tenkte på var hvor mye jeg gledet meg til å komme tilbake til den plassen jeg vokste opp på. En hel sommer hvor jeg kan nyte den fine naturen, gå på fjellene, surfe, bade, campe og møte gamle kjenninger. Fem minutter senere ble flybilletten booket, og vips så var jeg klar for to og en halv måned “hjemme”.

Da jeg fikk reisebekreftelsen fra Norwegian, kjente jeg plutselig på en slags følelse av angst. Jeg kjente at jeg begynte å grue meg litt. En hel sommer i Lofoten? To og en halv måned er egentlig ganske lenge.

Men, hvorfor følte jeg meg sånn? Jeg skal jo bare tilbake til et sted jeg har bodd i hele tretten år sammenhengende.

Jeg klarte ikke helt å sette fingrene på hva som var problemet.

Jeg husket da jeg flyttet til Lofoten fra et land langt langt borte i en alder av syv år. Ikke at jeg skjønte så mye av hva som foregikk da. Plutselig var jeg “strandet” et sted langt nord, hvor solen aldri gikk ned om sommeren, eller forsåvidt kom opp på vinteren heller.

Etterfulgt var en tid hvor jeg skulle tilpasse meg den nye normalen. Språket skulle læres, skikkene skulle fornyes og relasjoner skulle etableres. Heldigvis var tilpasningsevnen min som barn upåklagelig. Seks måneder inn og du kunne ikke høre at jeg ikke var innfødt “barsk nordlending”.

Årene etter, gjennom barn- og ungdomsskolen, hadde jeg det ganske bra. Jeg hadde nå blitt så integrert at jeg egentlig ikke visste om så mye annet. Samtidig mellom alt, har “kulturkræsj” og det å skulle passe inn i to veldig ulike verdener vært en stor utfordring. Dette mens man skal være sin egen person med egne tanker og meninger.

Se for deg at, på den ene siden skulle Ern tilfredsstille kravene til det norske samfunnet, gli inn i mengden og for all del, ikke skille seg ut. På den andre siden, hadde mamma og hennes kultur et sett med andre motstridende forventninger, som var en selvfølge at man skulle respektere. For å gjøre vondt verre, følte ikke denne jenta at hun hadde så mye til felles med noen av partene.

Du kan si at det var litt av en identitetskrise.

Lofoten bød også på “et bygde-miljø”. Et miljø hvor du kjente dine naboer og sier hei til de fleste du møter på nærbutikken. Et miljø hvor alle (tror) de kjenner alle.

Her har man en merkelapp på seg, en rolle man må spille, en plass man må fylle. Enten, spilte du fotball eller håndball, eller så gjorde du “ingenting”. Man skulle helst ikke holde på med ting som gjorde at man ble så synlig. Som å lage musikk, drive med teater eller å poste Youtube-videoer for den saks skyld. Da ble det du “the talk of the town”.

Jo eldre jeg ble, jo mer ble jeg lei av disse rammene og følte at jeg måtte bryte med disse.

I hele livet har jeg vært glad i aktivitet og sport - jeg levde jo for fotball i mange år, så klisje som det høres ut. Samtidig har jeg også alltid vært glad i å holde på med kreative ting som musikk, kunst og innholdsproduksjon i ulike formater. Selv om disse er ganske banale ting, følte jeg på en slags flauhet når jeg presenterte disse sidene av meg selv for verden. Det er jo egentlig ganske trist, fordi det er jo positive ting.

Jeg begynte å utvikle en slags avsmak for plassen og miljøet. Da jeg begynte på videregående var jeg ganske så ferdig med Lofoten og gledet meg så til å flytte herfra, slik at jeg kunne bli den personen jeg har lyst til å være.

Etter mitt livs beste Lofotsommer i 2020, stod bachelor i Digital Markedsføring i hovedstaden for tur. For å være helt ærlig, de siste to årene har vært så langt de beste i mitt liv. Jeg har funnet meg godt til rette på et sted hvor folk satte pris og aksepterte meg for den jeg er. Jeg har fått reist rundt i verden og fått et bredere perspektiv. Jeg har levd langt utenfor komfortsonen, hvor jeg har innsett at livet er mye mer enn det som føltes så viktig i den “Lofot-bobla”.

Misforstå meg rett, jeg må avklare at jeg trivdes godt i nord også. Det har vært mange fine år som jeg ikke kunne ha vært foruten. Men, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg skulle ønske at folk jeg har vokst opp rundt, kjente meg som den personen jeg er i dag. Jeg antar at dette er en del av det å vokse opp.

“Hit skal jeg aldri tilbake igjen”, har jeg sagt altfor mange ganger til meg selv. Allikevel blir flybilletten bestilt hver eneste sommer.

Kanskje det er på grunn av den magiske naturen, sommerjobbene eller gleden av å treffe gamle kjenninger som ellers er spredt rundt om i verden. Så er det muligens en mor, en far og en lillesøster som vokser opp altfor fort. Noe drar meg hvert fall alltid tilbake.

Enda får jeg stadig den følelsen av utilpass og angst for hver gang jeg booker en billett hjem. Hvis jeg går inn i meg selv og prøver å reflektere over hvorfor disse følelsene forekommer, vil jeg nok si at den “rollen” jeg hadde her, passer jeg ikke lengre til å spille.

Jeg er nok redd for at den personen jeg er i dag vil bli “utfordret” av den personen jeg var, på godt og vondt. Der jeg er redd for at ting som har vært, har blitt annerledes, men samtidig frykter for at de ikke har det.

Det er et vanskelig fenomen å beskrive, rett og slett. Jeg har heller aldri vært en person som er god med ord - enda jeg har jobbet noen år i avisen, ironisk.

Poenget er nok at uansett hvor jeg er i verden og hvor mange plasser jeg kaller hjem, så er det alltid en drivkraft som drar meg tilbake til øya. Jeg kommer nok aldri til å bli kvitt det heller, for Lofoten er en stor del av meg, enten jeg vil det eller ikke.

Jeg setter så stor pris på omgivelsene og jeg føler meg oppriktig heldig med å kalle en slik plass hjem. Det er ro og en unik følelse når man kjører klokken 2 på natta, og du får midnattsola i ansiktet. Lukta, stemningen, folkene gjør virkelig plassen. Jeg har enda ikke funnet et annet sted som gir meg den samme følelsen, og helt innerst tror jeg nok at jeg ikke gjør det heller.

Det er alltid godt å dra bort, men det er også ganske godt å komme hjem.

Jeg kommer alltid tilbake til deg, Lofoten.