Johannes Rørtveit: En ytring i en vanskelig tid for oss alle

Av
DEL

Leserbrev«Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe» sier et gammelt ordtak og nå kan det nesten se ut til at det kan gå «troll i ord».

De før så selvsagte tingene som dreide seg om vår bevegelsesfrihet, håndhilsing, klemming, besøk hos hverandre, fellesarrangement, reiser, osv. osv. er ikke lenger tillatt, men noe vi er fratatt over natta og som vi nå savner og lengter tilbake til.

De usynlige navene innen service næringene og som ofte hører til lavtlønstakere er sammen med helsepersonell, lastebilsjåfører, søppeltømmere, rengjørere, lærere, barnehage personell m.f. har plutselig fått økt status og respekt. De regnes nå inn under samfunnsviktige aktører som det klappes for på grunn av den jobben de er satt til å utføre.

Hvor mange av oss var det som reflekterte over dette og virkelig verdsatte disse arbeidstakerne før koronaen slo til?

Jeg håper bare at samfunnets ledere og forhandlere ved neste lønnsforhandlinger husker og verdsetter dette på vegne av oss alle. «Den som lever får se».

Nå registrerer myndighetene verden over antall koronasmittede og døde hver dag og vi følger med og har medlidenhet med alle som råkes av pandemien. Men vår selvopptatthet er heller ikke å forakte siden vi så sterkt ønsker at vårt samfunn kan friskmeldes så raskt som mulig.

Går vi tilbake noen måneder hørte vi også da daglig om hvor mange ti og hundretusener av uskyldige mennesker som var offer for utallige konflikter og krigshandlinger verden over, men der var liksom slik det skulle være. De virkelig store anstrengelser og ressurser blei ikke satt inn for å få slutt på lidelsene og den «menneskeskapte» galskapen verden over.

For første gang i moderne tid er hele jordas befolkning angrepet av en usynlig fiende. Et nytt og særdeles aggressivt virus truer vår livsførsel, vår økonomi, ja, hele vår eksistens slik vi har vent oss til å ha det. Nå handles det: «Bedre sent enn aldri»

Stormaktene og alle verdens land synes å ha nok med å begrense smittespredningen for å motvirke de store konsekvensene pandemien vil ha både praktisk og økonomisk.

Litt etter litt har en felles usynlig fiende skapt en verdens omspennende situasjon som krever samhandling over landegrensene og de fem verdensdelene. Pandemien må bekjempes «Koste hva det koste vil»

Men det er også en mulighet, ja, en nødvendighet å legge til side små og store konflikter for å redde menneskeheten. Med andre ord å tenke nytt og nye tanker og løsninger for å overleve.

Tenk om verdens ledere hadde sett, eller ser muligheten i å søke sammen for å skape en bedre verden når pandemien er over?

Slik jeg ser det er beklageligvis altfor mange av verdens ledere og verdenslederskap styrt av små og store despoter som har helt andre agendaer.

Hva ville en Nelson Mandela kunne gjort/skapt dersom han hadde «fanget øyeblikket» eller hadde blitt «satt på Jobben».

De store tankene om fred og forsoning i vår tid er kanskje fånyttes eller et utopia?

I mitt hode er det minst to muligheter. Enten er det « håp i hengende snøre» eller så har jeg «sådd perler for svin».

«Den som overlever koronaen får se»

Vel overstått påske.

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags