Gå til sidens hovedinnhold

Jula vi ikke ville gi slipp på

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvert år pyntes det til jul i de tusen hjem. Før i tida var det for det meste innendørs: adventsstaker, julestjerner, juleduker og julegardiner. I mer moderne tid har vi begynt å flytte pynten utendørs også. Busker og trær, verandaer, flaggstenger og hele hus dekkes med rekker av lys. Noen gjør det litt forsiktig og diskré, mens andre igjen tar litt av og lager sitt eget lille Las Vegas.

Vi her nord er kanskje litt ekstra ivrige - antagelig fordi vi har mer mørke å lyse opp i. Dette med lyspunkt i en mørk hverdag blir helt bokstavelig, og etter en stri høst kan vi knapt vente med å få opp det vi har av lys.

Denne jula hadde jeg lyst å ta i litt og gjøre det ekstra fint. Det viste seg at det var jeg ikke alene om. Hyllene som vanligvis er fylte med lyslenker av alle slag stod og gapte tomme. Jeg kunne få en skjøteledning til en type belysning som jeg ikke hadde. Ellers var det fint lite å finne.

Det er vel ingen som lurer på hvorfor vi ville ha litt ekstra lys akkurat dette året. Jula har vel aldri vært så etterlengtet som i 2020. Etter all elendighet vi har vært gjennom er det ikke rart man har lyst å kose seg så mye som man bare klarer.

Nyttårsaften ble feiret med fint vær for en gangs skyld. I vindstille og måneskinn gikk rakettene rett til værs. Det ble en forsiktig feiring. Alle var preget av jordskredtragedien i Gjerdrum, og smittevern var dessverre et like aktuelt tema som det hadde vært i snart et års tid. Akkurat da var vi sikre på at 2021 skulle bli et mye bedre år, for verre enn dette kunne det nesten ikke bli.

Så feil kan man altså ta. Dagene ble lysere og lysere og optimismen kikket litt forsiktig frem. Så smeller det. På det som så ut for å bli en helt vanlig lørdag begynte overskriftene å tikke inn. Det hadde vært brann i en hytte, og flere personer var savnet. Utover dagen ble det klart hvilken ufattelig tragedie som hadde rammet distriktet. Ufattelig er det eneste ordet jeg kan ty til – det går ikke an å fatte hvor uutholdelig vondt det må være for de som har mistet sine.

Mandag ble de omkomne brakt hjem, og folk i Vågan markerte sin sympati på en fin og verdig måte: ved å tenne lys. Tusenvis av fakler lyste opp i vintermørket og viste veien hjem.

Vi skriver 29. januar, og grana vi har dekorert i hagen står enda og lyser. Vi nekter å la mørket ta over igjen, og når jeg kjører på jobb om morgenen ser jeg at vi slettes ikke er alene om det. Det er mulig at vi står han av, men det får nå være grenser for hva vi skal gjennomgå. Ta vare på hverandre og tenn et lys mens vi venter på bedre tider.

Kommentarer til denne saken