Gå til sidens hovedinnhold

Kampen om fremtidens hoder og hender

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Folketallet i Nordland synker. Tall fra SSB viser at det var 2000 færre nordlendinger i 2020 enn i 2019. Ifølge Demografiutvalgets NOU «Det handler om Norge» har tre av fire distriktskommuner hatt befolkningsnedgang de siste 20 årene. I 2019 sank folketallet i nesten 300 norske kommuner. De viktigste årsakene er lavere innvandring, fraflytting og synkende fruktbarhet.

I lange tider har distriktene forsynt byene av sitt fødselsoverskudd. Ifølge SSB har antall barn som hver kvinne i Nordland føder sunket fra 2,8 i 1970 til 1,4 i 2020. Fødselsoverskuddet er borte! Situasjonen forsterkes ved at kvinner i fruktbar alder flytter ut. Demografiutvalget spår lavere fraflytting fra distriktene fremover, rett og slett fordi det er få potensielle fraflyttere igjen.

Tradisjonelt har norsk distriktspolitikk handlet om næringsutvikling og jobbskaping. Dette er også kjernen i Stortingsmelding nr. 5 (2019-2020) «Levende lokalsamfunn for fremtiden». Men hovedutfordringen i Nordland er ikke mangelen på arbeidsplasser, men mangelen på arbeidskraft og kompetanse.

Kombinasjonen synkende fødselstall, fraflytting og færre innvandrere gjør at befolkningen blir eldre. Omsorgsbehovet øker, arbeidsstokken krymper og konkurransen om arbeidskraften hardner til. I 2019 var Nordland det fylket med størst behov for arbeidskraft. Ifølge NAV var det behov for 5000 nye personer i arbeidslivet, flest innen helse og omsorg, industri og bygg og anlegg.

Høyere utdanning er en sterkt sentraliserende faktor. Utdanningsinstitusjonene er i byene, mange går ut i jobb i byen hvor de har studert og kompetansearbeidsplasser etableres i stor grad i de store arbeidsmarkedene rundt byene.

Ifølge Demografiutvalget blir 3 av 4 fagutdannede bofaste i det fylket hvor de avla fag eller svenneprøven. Når vi vet at høyere utdanning er en sterkt sentraliserende kraft, og at behovet for fagutdannede er stort; hvorfor rettes ikke innsatsen da i enda større grad inn mot å motivere den fremtidige arbeidsstyrken til å velge yrkesfag?

Svaret er dessverre ikke så enkelt. For det første er det behov for kompetanse både innenfor fagopplæring og høyere utdanning. Samfunnsøkonomisk analyse har beregnet at det fra 2017 til 2030 vil være behov for ca. 6000 nye ansatte bare innen helse og omsorg i Nordland, og da flest sykepleiere – med også helsefagarbeidere. Behovet er også stort innen bygg og anlegg.

I dag utdannes det ikke nok sykepleiere i Norge. Det er faktisk dobbelt så mange kvalifiserte søkere som det er studieplasser. Mangel på praksisplasser trekkes frem som et hinder. Regjeringen sier at det er viktig å ha desentraliserte og fleksible studier - for at flere skal kunne ta utdanning der de bor, og fordi et samfunn i rask endring krever læring hele livet. Men i Nordland har struktureringen av universitets- og høyskolesektoren medført færre desentraliserte studiesteder. Nesna og Sandnessjøen forsvinner, og på studiested Stokmarknes utkonkurreres søkere fra Lofoten og Vesterålen til sykepleieutdanningen av søkere fra andre steder i landet.

Staten og fylkeskommunene har satt i gang flere tiltak for å styrke rekrutteringen til yrkesfagene. Samfunnskontrakten mellom partene i arbeidslivet har et mål om at alle som er kvalifisert skal få læreplass. I Lærlingeklausulen stiller offentlige oppdragsgivere krav om at der er lærlinger med på laget. Til tross for at antall lærekontrakter på landsbasis har økt med 24 prosent siden 2012, er mangelen på læreplasser fortsatt et hinder for å fullføre for flere av de som har valgt yrkesfag. Samtidig leser vi stadig at der er kommuner og næringer i Nordland som skriker etter lærlinger.

I Stortingsmelding 21 (2020-2021) Fullføringsreformen peker regjeringen på flere utfordringer ved dagens fagopplæring. Blant annet går kun 55 prosent av elevene som starter på yrkesfag videre i et yrkesfaglig løp, mens 23 prosent velger påbygging - som kvalifiserer til høyere utdanning.

Kommunale oppgaver krever høyere utdanning, ikke bare innenfor helse, men også plan, økonomi, jus og opplæring. Det er også forventet at økt automatisering vil øke behovet for høyere utdanning innen de tradisjonelle handverkerfagene.

En strategi som trekkes frem i Fullføringsreformen er å få flere ut i arbeid. 40 prosent av voksne i alderen 25-54 uten fullført videregående er ikke i jobb, og stadig flere uten videregående forblir utenfor arbeidslivet. Regjeringen foreslår flere tiltak som skal bidra til at flere fullfører videregående opplæring. På den måten skal arbeidsstyrken økes ved å ta i bruk arbeidskraftreserven.

En stor utfordring for distriktene er at eldrebølgen også ramme byene. Konkurransen om arbeidskraften øker dermed ytterligere. Og i den kampen er distriktene David og byene Goliat.

Lofoten har lavt utdanningsnivå sammenlignet med Nordland og landet for øvrig. Er dette et problem, eller henger det naturlig sammen med næringsstrukturen? Vil heving av utdanningsnivået være bra for Lofoten, eller vil enda flere sette kursen mot byene uten returbillett? Hvem skal utvikle levende lokalsamfunn, næringsliv og kreative miljøer dersom «alle» må jobbe innen helse og omsorg? Hadde det blitt flere fagarbeidere dersom veien til høyere utdanning ble stengt for 15-16-åringene som valgte yrkesfag? Hvorfor er det så få statlige kompetansearbeidsplasser i distriktet? Og trenger samfunnet virkelig alle mastergradene som produseres? Er det i det hele tatt plass for Distrikts-Norge i kompetansesamfunnet?

Utdanningspolitikk er ingen enkel øvelse når arbeidslivet konkurrerer om stadig færre hoder og hender. Men en ting er sikkert. Utdannings- og distriktspolitikk må sees i nær sammenheng. Utfordringene diskuteres på Lytring i Lofoten på Biblioteket i Svolvær torsdag 29. april.

Kommentarer til denne saken