Gå til sidens hovedinnhold

Klar melding i alle retninger

Blir SV en del av en treparti-regjering med flertall, er det vanskelig å se for seg at regjeringens politikk vil, eller kan, være radikal nok til at Rødts representanter ikke vil være en brysom aktør for SV.

Leder Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.

Valgkvelden og natta var både forutsigbar og spennende. Forutsigbar ved at heller ikke Erna Solberg skulle oppleve å bli landets statsminister for tredje gang på rad. Det er nærmest blitt kutyme i nyere norsk valghistorie at velgerne sier takk for innsatsen etter to perioder.

Spenningen var stor knyttet til sperregrensen. Rødt gikk klart over allerede på de første prognosene valgkvelden, og holdt fire-prosentterskelen på betryggende avstand. For Venstre, KrF og MDG varte spenningen langt lenger utover kvelden. Nærmest fra minutt til minutt danset de tre partiene over og under sperregrensa i valsetakt. Inntil fasiten forelå: Venstre klarte, som det eneste av regjeringspartiene, å notere seg for en liten framgang. Både KrF og MDG havnet under.

Valgresultatet er først og fremst en tydelig beskjed fra velgerne om at det ønskes et skifte. Tyngdepunktet i den norske nasjonalforsamlingen er uomtvistelig flyttet fra sentrum/høyre til venstre.

Resultatet representerer tydelige meldinger til flere av partiene – for ikke å si i alle (politiske) retninger. Noen av beskjedene er utelukkende muligheter. Andre mer som obs-varsler å regne.

La oss starte med vinnerne: Rødt og Senterpartiet er valgets soleklare vinnere. I dette ligger minst èn klar og tydelig melding til Arbeiderpartiet, som får statsministeren takket være Senterpartiets solide framgang. Senterpartiets vekst og framgang er en klar og tydelig beskjed til Arbeiderpartiet og landets nye statsminister om å se hele landet.. Velgere i hele landet har strømmet til Trygve Slagsvold Vedums parti. Senterpartiets nærbudskap har truffet velgerne, og er omsatt i stemmer – og snart makt.

Rødts solide framgang er garantert noe som diskuteres i SV "dagen derpå". SV går inn i en ny valgperiode med en reell utfordrer til venstre seg. Er det en mulighet eller trussel for partiet som ble hardt straffet etter åtte år med rødgrønn regjering før Erna Solbergs kvinner og menn tok over i 2013?

Rødts gruppe på åtte personer kommer garantert til å bli en del av vurderingsgrunnlaget når SV skal bestemme seg om å gå inn i et nytt regjeringsprosjekt, eller være støtteparti og vaktbikkje i stortingssalen for en Ap/Sp-regjering. Blir SV en del av en treparti-regjering med flertall, er det vanskelig å se for seg at regjeringens politikk vil, eller kan, være radikal nok til at Rødts representanter ikke vil være en brysom aktør for SV. Rødt vil alltid kreve at politikken skal trekkes enda mer til venstre.

Rødts framgang er slik sett en beskjed til SV: Tenk dere om før dere går inn i et nytt regjeringsprosjekt. Skulle det gå som sist, er det ikke sikkert partiet reiser igjen på åtte år med et stort Rødt som klart radikalt alternativ på venstresiden. Spørsmålet blant sosialistiske velgere kan fort bli: Trenger vi virkelig SV?

Det er nok å se til KrFs fall. Fall for eget grep, vil vi si. Med fasiten for Venstre etter deres regjeringsdeltakelse, framstår resultatet for KrF som en konsekvens av prosessen som endte med lederskiftet. Det er ikke regjeringsslitasje. KrF skulle virkelig finne ut hvem de var. Det resulterte at mange av velgerne forsvant – til andre, nye alternativer. Kristenfolket har spredt sine stemmer på flere lister, som dukket opp som følge av KrFs egen prosess.

At MDG forsvant under sperregrensa må sies å være valgkveldens bombe, hensyntatt partiets oppdrift på meningsmålinger over tid. De satte definitivt klimasaken på dagsorden i valgkampen. Så ettertrykkelig at den ble selvsagt for alle partier, med noen unntak, naturligvis. Der MDG i valgkampen framstod som et èn-saksparti, snakket de andre partiene plutselig om miljø som en del av helheten. Og på en langt mer nyansert måte en Miljøpartiet.

For Venstre sin del kan MDG-nedturen potensielt være starten på en opptur. Partiet, som denne gangen holdt seg over sperregrensa uten taktiske stemmer fra egentlige Høyre-velgere, kan innta posisjonen som det reelle miljøpartiet. En posisjon som definitivt enklest bygges stor og sterk fra Stortinget i opposisjon.

Kommentarer til denne saken