Gå til sidens hovedinnhold

Klimakrisen – Norges velstand og velsignelse

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Bibelen er full av historier om verdens undergang. Oversvømmelser, ildstormer, solformørkelser og Guds vrede. De fleste religiøse og historiske skrifter og muntlige overleveringer fra andre deler av verden forteller om det samme, enten det er i India, Amerika, Australia eller andre steder. Sannsynligvis omhandler de historiske hendelser sett fra ulike ståsteder mens katastrofene pågikk. Felles for de fleste er at det gikk bra til slutt.

Det er et kjennetegn for mange sivilisasjoner opp igjennom historien at man etterhvert begynte å bli besatt av tanken på egen undergang. Nå er altså vi kommet dithen. Det er spennende, og gir ydmykhet overfor egen, privilegerte situasjon, der hverdagen renner over av honning og kremfløte. Det er også farlig. Sivilisasjoner har gått under som følge av klokketroen på egen undergang. Se bare på Inkarikets fall i dagens Peru på 1500-tallet. De mente at undergangen var oppfyllelsen av en gammel profeti, og at det i realiteten var bortkastet å kjempe i mot de spanske conquistadorene. Gud hadde bestemt det.

De siste tiårene er det menneskeskapte endringer som bekymrer. I utgangspunktet et godt poeng. Dersom vi skal bo her, må vi ta vare på planeten vår. Det er vi stort sett enige om, selv om vi strever med å skjønne noe av de store og komplekse sammenhengene i klimaet og miljøet på den vakre, blå planeten vår. Et rundt og behagelig lite morsliv som snurrer i rasende fart rundt ei lita sol i et iskaldt, lufttomt og enormt univers av stjerner og planeter.

Det såkalte klimaet har vi få kunnskaper om og tilsynelatende lite innvirkning på. For 20.000 år siden var hele Norge og Nord-Europa dekket av ei iskappe på rundt tre kilometer på det tykkeste. Det er høyere enn Galdhøpiggen. Etter hvert gjorde endringer i det globale klimaet at iskappen begynte å tine. Havet steg, og vi mennesker kunne så smått begynne å bosette oss her. Flere dyrearter kom til, det begynte å grønnes og lufta ble varmere. Hadde det ikke vært for global oppvarming, hadde Norge vært komplett ubeboelig i dag.

Sannheten er at klimaendringene har lagt grunnlaget for all den velstanden og fremgangen vi ser i dag. Aldri før har noen sivilisasjon nådd så langt som det vår har. Hva har lagt grunnlaget for denne velstanden for Norges del? I hovedsak to ting: Oljen og fisken. For noen millioner år siden var det som i dag er Nordsjøen dekket av en enorm, frodig regnskog. Etterhvert gjorde endringer i det globale klimaet at regnskogen ble oversvømt og råtnet ned. I dag har denne regnskogen blitt til olje og gass som vi pumper opp i enorme kvanta og selger på et energihungrig verdensmarked.

Til alt overmål har vi scoret to ganger. For vannet som oversvømte regnskogen, gav grobunn for den største, fornybare fiskestammen på planeten, nemlig den arktiske torsken. I tillegg til sild, lodde, makrell og et utall andre arter. Hadde ikke Nordsjøen og Barentshavet blitt skapt, hadde noen andre fått denne Guds gave plassert på sin dørstokk i stedet. Det samme gjelder oljen og gassen. Dette har undertegnede aldri hørt nevnt i klimadebatten. For noen år siden nevnte jeg dette for min gode venn, nå avdøde professor Per Fugelli, under en hyggelig middag på Røst. Han så forbauset på meg, og sa at det hadde han aldri tenkt på. Han var neppe alene, skal man dømme etter det offentlige ordskiftet om klimaendringene.

Så hva gjør altså vi mennesker når klimaet endrer seg? Vi tilpasser oss. Det har vi alltid gjort. Derfor hersker vi i dag på jorden, og har bosatt oss nesten overalt. Fra de minste øyer til de høyeste fjell. Fra ørkenen til isødet. Det høres kanskje likefremt ut, men det er ingen selvfølge. Om isolerte Påskeøya i det sørlige Stillehavet sies det at det er det eneste stedet vi kjenner til, der man visste at man var «alene i verden», og allikevel brukte opp alle ressurser man hadde til rådighet. Avskoging og overbefolkning førte til at når europeerne kom dit, var det full borgerkrig, og man hadde måttet ty til kannibalisme for å overleve. Det skal vi selvfølgelig lære av.

Når det gjelder klimaendringene, er det ofte hevingen av havnivået som trekkes frem. Undertegnede kan på bakgrunn av egne observasjoner fra støa heime på Røst slå ettertrykkelig fast at havnivået ikke har steget en eneste millimeter de siste 40 årene. Skulle det begynne å stige, skal jeg sørge for å flytte flytebrygga mi og båten min lenger opp på land i god tid før det blir krise. Det blir neppe noen forsikringssak, for å si det sånn.

Poenget er at når forutsetninger, i dette tilfellet klimaet, forandrer seg, så skaper det nye muligheter for de som er i stand til å tilpasse seg. Dersom den globale oppvarmingen skulle fortsette å øke en stund til før pendelen ubønnhørlig snur, kan det bety at vi en gang i fremtiden må produsere tørrfisken vår på Svalbard. Men samtidig kan det bety at vi kan begynne å tappe topp kvalitetsvin, dyrket og produsert på egen vingård, på steder som Røst.

Det er et fremtidsscenario undertegnede kan leve godt med.

Kommentarer til denne saken