Torsdag rykket redningshelikopter ut fra Bodø med kurs for Lofoten for nok et fjellredningsoppdrag. Den alpine redningsgruppa i Svolvær gjorde seg også klare til innsats. Denne gangen var det ikke en typisk og kanskje uheldig turist som hadde bedt om hjelp, men blant annet en kar som titulerer seg som stuntmann. Denne gangen var det ikke en sommerdag med hundrevis av folk i fjellene, men en bitende kald januardag.

Felles for turistene er ønsket om å oppleve Lofoten på kloss hold, å omgi seg totalt med den fantastiske naturen vi har her. Ferien varer i et begrenset antall dager og man må gjøre det beste ut av hver time for å optimalisere reisen og få mest mulig «bang for the buck». Da passer det dårlig hvis naturkreftene ikke spiller på lag. Heftige vær- og lysforhold er noe av det som gjør Lofoten attraktivt – og farlig.

Stuntmannen ble overrumplet av dårlig vær og tilkalte hjelp. Redningen ble selvsagt også en del av den unike lofotopplevelsen, og en av dem la ut en video på Instagram der han skrev det på kontoen for «fuckups». Kommentarene lot ikke vente på seg, noen av dem kritiske og undrende til hvilke vurderinger de hadde gjort i forkant av turen.

Vi ser det samme i Lofotpostens kommentarfelt. At redningstjenesten må bruke ressurser på å hjelpe turister og turgåere i fjellene, vekker flere arge kommentarer enn når en fisker på havet må tilkalle hjelp. At utenlandske turister kommer i situasjoner som utløser redningsaksjoner genererer flere kommentarer enn om det dreier seg om et lokalt eller norsk turfølge.

Les også

HRS: – Det blir hverken billigere eller dyrere om vi må fly hit eller dit

Spørsmålet om hvem som skal betale for aksjonen, reises med jevne mellomrom. Det hender også at politiet iverksetter undersøkelser for å avdekke om det er uaktsomhet som har utløst en aksjon, men vi har i Lofoten til gode å se at noen har fått regning i posten.

Det er forståelig at det som framstår som unødvendige aksjoner vekker harme. Hva om redningshelikopteret kommer for seint til et annet viktig oppdrag på grunn av at noen hadde glemt å ta med seg turmat eller sjekke værmeldinga – eller var så oppsatt på å få akkurat DET instagram-bildet at de ignorerte skilt og sperringer?

Saken er at en farlig situasjon er farlig uansett hvordan den oppsto eller hvilke vurderinger som lå i forkant. Å berge liv er redningstjenestens fremste mål og det er ingen tid å miste da.

Om det ble innført egenandel i tusenkronersklassen, ville det kanskje ha avverget noen få åpenbart unødvendige oppringninger til alarmsentralen, men faren er at terskelen for å ringe om hjelp ble for høy. Det vil kunne gjøre de farlige situasjonene enda verre, redningsarbeidet mer krevende og farefullt.

Vi skal være stolte av at vi har en redningstjeneste som ikke dømmer, verken i forkant eller etterkant, om hva som er en «verdig» aksjon.

Skal vi få bukt med uvettig bruk av lofotnaturen, må jobben gjøres FØR turen starter. Stedsspesifikk og tydelig informasjon om farer og utfordringer, både digitalt tilgjengelig og fysisk i form av trykksaker og skilting vil ansvarliggjøre turgåerne. Det er allerede iverksatt slik kommunikasjon rundt forsøpling med Lofotvettreglene. Kanskje nødetater, kommuner og reiseliv sammen kan kakke seg sammen for tydeligere kjøreregler for rekreasjon i naturen?

Enn så lenge er nok såret stolthet den eneste passende «straff» for de som må hentes ned fra fjellet. For som den amerikanske stuntmannen erfarte på Reinebringen; det er mye tøffere i virkeligheten enn på film.