– Livet er ikke for amatører!

New look: Etter hardkjøret det siste halve året, har Roy Charlsen fått nye perspektiver på livet. – Det høres kanskje banalt ut, men for første gang i mitt liv har jeg blitt opptatt av hvordan jeg skal kle meg. Fancy skjerf i halsen er ikke å forakte, sier han.

New look: Etter hardkjøret det siste halve året, har Roy Charlsen fått nye perspektiver på livet. – Det høres kanskje banalt ut, men for første gang i mitt liv har jeg blitt opptatt av hvordan jeg skal kle meg. Fancy skjerf i halsen er ikke å forakte, sier han. Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

Det sier Roy Charlsen (60), godt inne i sin tøffeste kamp.

DEL

– Og jeg har lovet kjæresten min, Hilde, og barna at jeg ikke skal bli borte. Selv om jeg var langt nede da kreftbeskjeden kom, skal jeg vinne denne kampen – sammen med min gode venn cellegiften, sier han.

... så er heller ikke livet for amatører

Roy Charlsen

Roy tar en pause og titter ut av sitt panoramavindu på Nonshaugen. Bortimot alle der ute vet hvem han er: Fordums målvakt for SIL i såvel håndball som fotball, trener i førti år, brannmann, journalist, lokalpolitiker. Han føler urettferdighet over at akkurat han måtte på banen og kjempe – bare et halvt år etter at han og Hilde Rodahl hadde funnet hverandre etter hver sine havarerte ekteskap. Han gråter stille.

– Det er mye som må ut. For meg er det en dyd av nødvendighet. Faktisk er det litt godt å kjenne på følelsen når tårene triller og stemmen blir kvalt. Og jeg har jo aldri grått før. Pussige greier.....men så er heller ikke livet for amatører! gjentar han.

Beina lå i kisten

Hvor langt nede har du vært?

– Etter operasjonen i Bodø var alt svart. Begge beina lå i kisten, men overkroppen og hodet ville noe annet. Så slo det meg; jeg har sterke ressurser etter et godt levd liv. Jeg har jo lovet Hilde og familien at jeg ikke skal bli borte. Jeg skal krige kreftcellene ut av kroppen. De skal bort.

Når skjønte du at noe var galt fatt?

– Paradoksalt nok kom det etter en treningsperiode; jeg var oppe i 94 kilo, ville og måtte gjøre noe. Kiloene raste av sted. Da vi nærmet oss 17. mai, var tretti borte. Jeg kikket stadig oftere i speilet, og lurte nok på hvorfor jeg var så tynn. På nasjonaldagen, med jubel, flagg, glade barnerop og ekstra nasjonalfølelse, kom flere og sa; Roy, kor tynn du e blitt!

Jeg skal krige kreftcellene ut av kroppen

Roy Charlsen

Han gikk til fastlegen som konkluderte med at ømheten i sessen trolig skyldtes hemoroider. En ny lege ved Svolvær Legesenter sa det samme. Fredag 12. juni fikk han time på lokalsykehuset, og en svensktysk lege sa omgående:

– Du har kreft. God helg!

Så kom sjokket

Ordene føltes drepende. I noen uker hadde han gått med angst om at noe kunne være på gang. Og så peprer denne legen han med tre ubønnhørlige ord; du har kreft, og henger på en «god helg». Hvor ubarmhjertelig kan livet være?

På turen mot Svolvær, stanset Roy bilen – måtte ringe Hilde – og fortelle hvilken beskjed han hadde fått. Vel hjemme dro de til Svinøya, gikk hånd i hånd, tett, følte det evige livet i den barske Vestfjorden. Lyttet til livlige fugler, og gråt. Fremfor alt gråt de to. Hvordan i all verden skulle de takle dette?

Men det skulle bli verre:

Lørdag ble Roy så dårlig at han var på randen av en kollaps, og ble i hui og hast sendt til lokalsykehuset igjen. Der kjempet personellet en durabelig kamp. Vitale organer sluttet nesten å fungere. For å unngå at pasienten havnet i koma, ble 4,5 liter væske tappet. Ytterligere 2,5 liter ble hentet ut av Roys kropp etter at han var blitt videresendt til Bodø.

Men, nei – jeg avlyste hele begravelsen.

Roy Charlsen

Kamp mot tiden

Legene arbeidet på høytrykk. Han måtte omgående opereres for tykktarmskreft, og et forsøk på å føre inn et stent mellom tynntarm og tykktarm mislyktes. I nærmere seks timer varte operasjonen som ga pasienten fra Svolvær utlagt tarm.

Han hadde stått han av, og skulle nå ut i ekstraomgangene. Men sykehusets folk måtte vente i nesten to uker på grunn av at kreften var spredt til også bukhinne og lever.

– Jeg ønsket for alt i verden at cellegiften snarest skulle komme inn og krige mot kreftcellene. Og siden det ikke skjedde noe, kom mismotet. Jeg planla min egen begravelse; hvilke sanger skulle det være, hvem skulle bære, og hvordan ble livet for mine nærmeste etterpå? Men, nei – jeg avlyste hele begravelsen. Denne kampen skulle jeg for alt i verden vinne! sier han.

Da strålingen endelig kom i gang, var de kraftig på overtid. Og legene måtte gjøre noe drastisk; Roys fysiske og psykiske styrke førte til at man ga ham fem ganger sterkere stråling over et kort tidsintervall enn det som er normalt.

Kurativ kandidat

Fremgangen lot ikke vente på seg. Kroppen taklet de knallharde dosene, og Roy kunne fortsatt spise det han ønsket. Han sluttet å se seg tilbake, og i september kom den kanskje mest oppløftende av alle meldinger fra Nordlandssykehuset i Bodø: Kreftverdiene var i løpet av behandlingen redusert fra 151 til 5,9. Til alt overmål har Mohsan Ali Syed ved Nordlandssykehuset i Bodø, som Roy og Hilde har følt som en enorm støtte gjennom oppholdene på sykehuset, skrevet følgende:

– Dere skal vite at vi som behandler kanskje er mer glade over det som har skjedd enn dere. Jeg tror at du Roy kan bli helt frisk, du er en kurativ kandidat, skriver legen.

Hva skjer hvis kreften får en oppblomstring?

– Det er absolutt ingen ting som tyder på det. Men om så skulle skje, så prøver vi en ny kur. Selv om vi har erfart at leger har mye å lære om kommunikasjon, er det veldig mye positivt som skjer rundt kreftbehandlingen.

Har prøvelsen gjort noe med deg?

– Det gode humøret og den artige fleipen er fortsatt der. Men jeg er nok blitt et snillere menneske. Når jeg nesten daglig vandrer i naturen, og har kameraet rundt halsen, ser jeg mer detaljer enn før. Fugler, dyr, bekker som renner. Jo, det gir perspektiver. Selv om jeg lykkes i å holde de negative tanker unna livet, gjør jeg meg visse refleksjoner om hvor farlig yrket som brannmann kan være.

Mye kreft i yrket

Hva tenker du på?

– Like før jeg ble syk, fornyet jeg sertifikatet som røykdykker. Jeg tilhører en yrkesgruppe som går inn i et hus samtidig som brannofre går ut. Det er fysisk og psykisk tungt når vi må inn og hente de som dessverre ikke kommer seg ut i tide. Den siste tida har vi hatt en aksjon gående i flere land, «Brannmenn mot kreft», som fokuserer på at kreft er en yrkesrelatert sykdom. Det er utrolig mye kreft i yrket, uten at vi skal komme inn på det nå.

Tenker du mye på at akkurat du ble rammet?

– Nei, ikke nå. Det er bortkastet energi. Sammen med Hilde, dama som har hele æren for at jeg er på beina, er jeg inne i ei kosetid. Jul er nisser, rødvin og god mat sammen med familie og venner. Jeg har ei erindring om at jeg måtte gjennom seks cellekurer før jeg fikk den positive beskjeden, og jeg har hatt ytterligere tre kurer de siste ukene. Dette går bra. En gang på nyåret er jeg i jobb igjen, sier Roy Charlsen.

Tøffing: – Jeg har tålt alle cellekurene, reagerer ikke negativt på mat og kan ta meg et glass vin. Det er godt at kroppen tåler hardkjøret.

Tøffing: – Jeg har tålt alle cellekurene, reagerer ikke negativt på mat og kan ta meg et glass vin. Det er godt at kroppen tåler hardkjøret. Foto:

Artikkeltags