Nesten utrolig at to godvoksne billedkunstnere sitter daglig og ser på et tv program på 17 minutter, laget for barn i adventstida. Barna er for lengst flyttet ut, og da de var små satt man rastløst ved siden av dem og så på Barne-tv, en nokså kjedelig monoton skildring av en eldre skomaker eller en nordnorsk trubadur med en overvokst utstoppede hund. Liker barn dette virkelig, tenkte jeg da?

Så sitter man her og ser daglig på Kristiana magiske tivolitheater og glemmer at dette er barne-TV og at hovedpersonene i seriene er helt vanlige barn fra Kolbotn eller Ski. Serien er svært underholdene men samtidig leverer en filosofisk og åpenbar politisk skildring av overklassen i begynnelsen av forrige århundre. Ubarmhjertige kapitalisme driver sårbare fattige, svarte, handikappede, og kort vokste mennesker mot veggen. Og dette er faktisk NRKs barne-TV.

Man tenker først at det er bare en cover-sang blanding av Oliver Twist og Piken med svovelstikker. Men det forsvinner fort, og man glemmer å se etter svakheter i regi, manus, klipp, musikk, scenografi og filming - nettopp fordi alle disse er syd så mesterlig sammen. Nødig vil man la seg lure inn i magien i serien, men plutselig er man der og reagerer som dattera til den slemme Erle Butenschøn. Hun klapper spontant etter barnas teaterforestilling, da planen var egentlig å kaste hele gjengen på gata. 17 minutter går alt for fort, når man plutselig er barn igjen –