Lofoten Internasjonale Kammermusikkfest har vært en årviss foreteelse sommerstid siden 2004.
I år var det pianofestival for andre gang, og i løpet av forrige uke ble det holdt hele 14 konserter rundt omkring i øyriket.
Søndag kveld var det tid for å feire en vellykket festival med avslutning i Buksnes kirke, og som vanlig var det en god blanding av klassiske svisker, mer ukjente, men iørefallende stykker og tull og tøys.
I den uhøytidelige avdelingen fikk man svar på spørsmål man ikke ante det gikk an å stille, som for eksempel: Kan tre fiolinister spille på én fiolin samtidig? Er det plass til fire pianister (pluss to bladlus) ved ett og samme flygel? Kan bratsjister være morsomme?
Svaret på alle spørsmålene er selvfølgelig ja. Atle Sponberg Trio – merk dere navnet – leverte en fornøyelig fiolinversjon av «Min hatt, den har tre kanter».
Fire av stjernepianistene framførte en burlesk galopp av franske Albert Lavignac ved samme klaviatur, og bratsjistene sørget for at Beatles nå kan regnes som kammermusikk i Lofoten da de spilte Eleanor Rigby for fire bratsjer og en cello.
Ettersom dette har vært en festival med spesielt fokus på piano, var det naturlig at pianistene fikk mye av oppmerksomheten.
Kunstnerisk leder Jean-Efflam Bavouzet åpnet med et av Claude Debussys mange flotte stykker for piano.
Russiske Georgy Tchaidze er blitt en sann venn av Lofoten som utøver for tredje år på rad. Han briljerte med en mazurka og Revolusjonsetyden av Chopin. Sammen med argentinske Ingrid Fliter spilte han kjente og kjære ungarske danser av Brahms.
Marc-André Hamelin er en virtuos av de sjeldne. Hans versjon av en vals av polske Moritz Moszkowski viste at virtuoseri faktisk kan være langt mer enn bare å spille fort.
Festivalen stilte med eget strykeorkester og de framførte to satser av Holbergsuiten av Grieg. Sammen med den norske pianisten Joakim Carr spilte de også andre satsen fra a-mollkonserten. Dette er opprinnelig skrevet for fullt symfoniorkester. Som treblåser var jeg i utgangspunktet skeptisk, da viktige soloer i orkesteret blir borte uten blåsere, men savnet ble ikke så stort. Det låt annerledes ja, men fint for det.
Samme trikset ble gjort med andresatsen fra Chopins første pianokonsert, da med Ingrid Fliter ved pianoet. Orkesteret urframførte et artig stykke musikk av en av utøverne, den unge bratsjisten Michael Grolid. Han vant NRKs talentkonkurranse for klassiske musikere tidligere i år, og han spås en lysende karriere som musiker og komponist. Jeg er ikke uenig.
De to sangerne på festivalen leverte nydelige prestasjoner. Johannes Weisser tolket Revelge, en av Gustav Mahlers dramatiske sanger, med overbevisning.
Marianne Beate Kielland sang Sommernatt ved fjorden, med komponist Ketil Bjørnstad ved flygelet, sånn at sola burde kommet fram. Sammen sang de eviggrønne Bess, you is my woman now fra Porgy and Bess, noe publikum likte svært godt.
Et innslag som fikk publikum til å humre godt var da fem musikere spilte en sats fra Schuberts pianokvintett Die Forelle. Stykket har fått navn etter en ørret, og under en av de rolige variasjonene fløt det en – fisk i hvert fall – foran første rad.
Konserten avsluttet som sedvanlig med Czardas av Monti, og her fikk orkesterleder Arvid Engegård god drahjelp av alle de andre som spilte fiolin.
I serien av spørsmål man ikke ante at man kunne stille, fikk jeg også svar på følgende: er ni fiolinsolister bedre enn en?
Når man er på kammermusikkfestival i Lofoten og utøverne holder det nivået de gjør, så er svaret selvfølgelig ja.
... med musikere på solsiden