Enkelt, vakkert, usentimentalt

Odd Klippenvåg: Er ute på markedet med boken «Ada».

Odd Klippenvåg: Er ute på markedet med boken «Ada». Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

Som i flere av romanene i forfatterskapet er handlingen lagt til Nord-Norge, konkret denne gangen til en fjordarm i Øst-Lofoten.

DEL

Det skriver Finn Stenstad i denne anmeldelsen av Odd Klippenvågs bok «Ada» som er ute i bokhandlerne nå.

Her følger anmeldelsen:

Odd Klippenvåg har et omfattende forfatterskap bak seg. Et tyvetalls bøker har det blitt siden debuten i 1978 med romanen ”Nattbilde”. Årets roman har tittelen ”Ada”.

Her, som tidligere, går forfatteren dypt inn i kompliserte livssituasjoner der menneskelige følelser beskrives med overbevisende troverdighet. Som i flere av romanene i forfatterskapet er handlingen lagt til Nord-Norge, konkret denne gangen til en fjordarm i Øst-Lofoten. Dit kommer den unge Paul fra Trøndelag som erstatningslærer rette etter endt artium i 1955.

I en innforlivet tilbakeskuende posisjon forteller Paul som aldrende pensjonist i jeg-form om det året som åpenbart ble helt skjellsettende i hans liv. Usikker, men med talent for læreryrket blir han satt til å undervise i den fådelte barneskolens småskoletrinn, mens Harald Nilsen, den andre læreren med lang fartstid, har ansvaret for de eldste elevene.

Det lille tettstedet huser noen hunder sjeler der alle kjenner alle, og alle vet omtrent om alt som foregår. Paul skal bo på to rom over klasserommene. Der steller han for seg selv. Han blir halvkjent med sin eldre kollega og hans kone. Skolens pedell er Ada som har datteren Kirsti, en av Pauls kvikkeste elever. Ada vasker klasserom og rengjør også Pauls husvære en gang i uka. Hun er dyktig, men preges av et stort, rødrosa fødselsmerke i halve ansiktet og et synlig arr etter en hareskårsoperasjon.

Paul drages mot henne, på tross av det vansirede ansiktet. Og det utvikler seg til nærhet mellom Paul og den eldre Ada som ender i et heftig, men hemmeligholdt kjærlighetsforhold. Slik må det være fordi sladder og rykter verserer i det trange miljøet. Det erfarer Paul når han dessuten forbarmer seg over den lett fordrukne og jevnaldrende Finn, som, røpes det, har homofile tendenser.

Det blir bare med dette skjebnetunge året i Lofoten. I romanepilogen vendes handling og situasjon til nåtid med Paul midt i 70-årene som sammen med sin kone vender tilbake til Nord-Norge for å feier sin stedatter, bosatt i Tromsø. Hurtigrute opp, bil sørover, men med retur innom Osen i fjordbunnen i Lofoten etter kona Bodils ønske.

Nølende har Paul stykkevis og delt fortalt om skoleåret 1955. Så vender han tilbake der alt er forandret, mennesker borte, men minner og mer kan aldri viskes bort.

”Ada” kunne lett ha blitt en melodramatisk og banal roman med et velprøvet og overforbrukt tema. Men Odd Klippenvågs form og språk hever den sidemagre boka til gripende, troverdig og vakker litteratur.

Dette fordi fortellerstemmen i en lett alderdommelig, men plastisk språkdrakt aldri henfaller til spekulative beskrivelser eller hypersentimentale skildringer. At forfatteren dessuten avrunder beretningen med en forbløffende og overraskende avslutning, gir ”Ada” en tyngde som gjør den vel verdt å lese.

Bokfakta

Odd Klippenvåg: Ada

Cappelen Damm 2014, 153 s.

Send inn tekst og bilder «

Lofotposten vil fortelle om smått og stort i Lofoten, men vi rekker ikke over alt. Har vi gått glipp av noe? Du kan bidra her!

Artikkeltags