Gratulerer med DAN!

Dagfinn Bakke med en typisk hjørnetegning fra Lofotposten, og selvsagt med den slående kommentaren.

Dagfinn Bakke med en typisk hjørnetegning fra Lofotposten, og selvsagt med den slående kommentaren. Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

– Å bli åtti inngår som en del av en nedtrapping i livet. Tempoet avtar gradvis i mitt daglige arbeid. Ting tar litt lengre tid.

Det sier Dagfinn Bakke, som denne fredagen har tatt fru Mary med seg ut av galleriet i Svolvær for å feire 80-årsdagen på ukjent sted. Men de blir ikke lenge borte; en alder av åtti representerer ikke noen sluttstrek for mannen som for lengst er blitt en legende gjennom sin strek i Lofotposten.

Enskjønt; våre yngre lesere har bare glimtvis opplevd å se signaturen DAN på trykk siden han offisielt sluttet som vår avistegner i 1992. Før den tid var han gudbenådet siden siden første arbeidsdag i avishuset i 1956.

– Jeg følte at jeg fant meg vel til rette i avisredaksjonen. Mitt såkalte «hjørne», som gjennom årene var øverst til høyre på side 3, 5 eller 7 fikk en stadig bedre fasong, sier han.

– Var det midt i blinken for deg å havne i nettopp Lofotposten?

– Ja, det kunne ikke bli bedre. Avisen var ledende i Nord-Norge og jeg fikk fritt spillerom av redaktørene – ikke minst Bjørn Paulsen. Jeg hadde glimrende journalistiske kolleger som var de mest profilerte i landsdelens avisflora. For en hver stortingsmann – som det den gang het – var det stort når Lofotposten presenterte seg som talerør for vedkommendes vyer, sier Bakke.

Og politikerne, særlig de virkelig store, ble etter hvert fanget inn i Dagfinn Bakkes persongalleri. Folk som Olof Palme, Richard Nixon, Mikael Gorbatsjov, Knut Frydenlund, Per Borten og hvilke som helst andre, fikk sine karaktertrekk avslørt i DANs fiffige og fremfor alt humoristiske strek.

I avishuset hevet han kvaliteten på det journalistiske produktet. Under stadig tidspress fikk han i oppdrag å illustrere en historie; en våken vaktsjef på desken bedømte gang en gang at en DAN-tegning var å foretrekke fremfor bildet.

I andre tilfeller var tegningen selve redningen fordi avisen var avskåret fra å billedlegge nyhetsreportasjen.

Og 57 år etter at han kom fra Kanstadbotn til Svolvær og ble Lofotpostens tegner, sier han:

– Jeg har fortsatt et forhold til avisen og sier som regel ja når jeg blir bedt om å levere en aktuell tegning. Tiden kan nok være litt knapp. Imidlertid går det som regel bra – kanskje mest fordi jeg synes det er moro å komme på trykk i Lofotposten.

– Hvorfor sluttet du i 1992?

– Først og fremst var det fordi jeg følte at tiden var moden for det. Digitale fremskritt inntok oss. Det jeg gjerne vil nevne er at jeg hadde en tilvenning flere år tidligere. Bjørn Paulsen ga permisjoner når jeg ba om det. Han ga meg frihet til å slå inn på noe nytt.

– Men ble det ikke en brå overgang å bare være sitt eget kollegium?

– Jeg fryktet det, men hverdagen ble annerledes. Jeg merket nok at avismiljøet var borte, det pulserende livet i hektiske timer før trykking og de nære kollegene. Men jeg gikk rett ut i flere utstillinger og nye illustrasjonsoppdrag. På dette tidspunktet hadde jo mitt lange samarbeid med Arthur Arntzen vart og ble mer forsterket.

Fikk du kritikk for din fremstilling av Emma?

– Nei, pussig nok ikke. Da fikk jeg adskillig mer kjeft for at jeg tegnet statsminister Per Borten i underbukse.

– Har avistegningen en fremtid?

– Jeg tror det. Vi har flere gode tegnere som styrker dagsavisene og i noen tilfeller også deres magasiner. Jeg vil trekke frem det faktum at vi i fjor hadde en milepel ved at også rettstegningen ble premiert i kampen om «Årets avistegning». Det lover bra, sier han.

Og veien videre for Dagfinn Bakke? I september kommer bok om han og hans tegninger. Deretter er det flere utstillinger.

Send inn tekst og bilder «

Lofotposten vil fortelle om smått og stort i Lofoten, men vi rekker ikke over alt. Har vi gått glipp av noe? Du kan bidra her!

Artikkeltags