Datter til Jack Berntsen om biografien: "Tårene kommer tidlig i boken. Jeg kjenner en stolthet."

TAKKNEMLIG: Steivor Berntsen er datter til avdøde Jack Berntsen som nå har fått en biograf ført i pennen av Billy Jacobsen. Steivor beskriver i leserbrevet hvordan hun opplever å lese boka om sin far.

TAKKNEMLIG: Steivor Berntsen er datter til avdøde Jack Berntsen som nå har fått en biograf ført i pennen av Billy Jacobsen. Steivor beskriver i leserbrevet hvordan hun opplever å lese boka om sin far. Foto:

Av

Jeg tror ikke jeg forstår helt hva pappa har betydd, spesielt for folk i Nord-Norge. Jeg hadde en far som ble pappa i voksen alder. Det vil si at han hadde nesten et helt liv før han ble min pappa.

DEL

LeserbrevTidligere denne måneden ga forfatter Billy Jacobsen ut biografien "Jack - et liv i søkk og kav" om kulturpersonligheten Jack Berntsen fra Svolvær.

Billy Jacobsen forteller at han skal skrive bok om pappa. Det er spennende, og jeg blir litt nervøs, men synes det er et stort kompliment at pappa får en bok skrevet om seg. Men hva kommer boka handle om og kommer jeg forstå?

Takk Billy, for at du tar for deg pappa sitt liv i ung alder. Løse tråder som jeg har hatt knyttes sammen. Kjenner igjen og blir påminnet historier som pappa kunne fortelle når vi satt våken sent på kvelden. Jeg foran pc med quizshow (pappa kunne gi meg svar på nesten alt. Han var klok. Det går igjen i boka) og pappa med sine papir, bøker og skrivemaskin. Du gir han liv i denne boka, Billy. Du gjør ham levende for meg. Tvinger meg tilbake til de stunder jeg og pappa hadde. Latteren når jeg sa noe som pappa syns var helt "håll i hauet". Moderne ting. Gleden når vi sang og stoltheten når vi sang med deg. Du skrøt alltid av familien. Oss alle. I dag ser jeg at du gav meg en styrke og selvtillit. Jeg ser meg selv i sitater fra denne bok. Jeg ser min søster og jeg ser min bror. Jeg har skjerfet ditt. Det har fremdeles din lukt. Jeg elsker den. Når jeg leser boka kjenner jeg den. Tårene kommer tidlig i boken. Jeg kjenner en stolthet. Først og fremst av din mamma. Og ho Fanga (Lilly) , min farmor. For ei dame. Mamma elsket Fanga. Jeg forstår nå mer. Forstår hvordan de måtte kjempe. Og jeg innser hvor mye pappa også kjempet. Jeg kjenner igjen latheten, sniker meg unna. Boken får meg til å le. Pappa var morsom. Han elsket og få folk til å le. Det kom naturlig for ham. Ydmykt sagt kjenner jeg meg igjen. Den følelsen for oppmerksomhet, applausen og skryt. Jeg ler på de steder jeg kjenner meg igjen.

Så kommer jeg til delen i boken hvor det begynner bli vanskelig. Den delen hvor familien har det vondt. Disse minner tvinger seg frem. Når Ingebjørg gifter seg står jeg og min bror foran i kirka. Vi skal synge. Dørene åpnes og Ingebjørg kommer ned altergangen sammen med pappa. Han har vondt i bena. Man kan se at han anstrenger seg for å klare bære kroppen mot alteret. Han er stolt. Man kunne lese pappa best på øynene. Stoltheten lyste. Jeg har aldri opplevd noe så fint syn, men samtidig så trist. For der og da visste jeg at han ikke kom til å finnes når det blir min tur til å gifte meg.

I dag er dette en av mine største sorger. Boken tar for seg en liten del av det som skjer mellom fire vegger, som gjør at mamma og pappa skilles. Det er ingen tvil om at pappa ikke ville dette og at han trodde at mamma bare ville rase fra seg. Som at alt skulle bli normalt igjen. Han våget ikke kjenne på tanken om å være alene. Jeg bruker si at pappa hadde vært villig til å bytte oss alle inn for mamma. Og det kan jeg forstå, for mamma er sterk. Hun er kjærlighet, ærlighet, sårbarhet og godhet. Hun brukte si når vi barna kunne føle at bare pappa fikk oppmerksomhet at bak enhver suksessrik mann står en sterk kvinne. Og mamma er sterk. I en liga der de tøffeste er.

For det som Billy forsøker skrive her er at mamma var der for pappa helt til slutten og frem til den dag i dag. Hun bakte kake. Som alltid. Hun gikk på besøk, fikset julepynt, så til at vi fikk gråte ut når man sakte men sikkert så sin pappa forsvinne. Når vi fortvilet så at den sterke karakter som han hadde ble borte. De ganger han ikke kjente oss igjen, de dager han sa at snakket med sine foreldre. Det er ikke lett i ung alder og må ta seg av sin pappa. Men mamma stod bak oss. Hjalp der vi kjente oss svake. For meg så jeg nok hvor stor kjærligheten var mellom mamma og pappa to dager etter han har gått bort. Jeg og mamma skal til leiligheten. Vi føler oss sterke sammen. Dette skal vi klare. Vi kommer inn. Ser stolen, gitaren, klokka som alltid hang på veggen, lukta, bilder. Da er vi ikke sterke lengre. Jeg og min mamma. Vi bryter sammen der. For sorgen er for stor. Ingen av oss var klar for å miste pappa. Selv om vi visste at han var syk. Vi gråter, vi går gjennom livet. Vi ler av minner. Pappa hadde alltid mamma.

Når vi fikk se pappa, er det som skrevet i boken. En pappa uten smerter. Så fin at han ser nesten levende ut. Hele familien er der. Mamma også. Hun skilte seg fra han, men forlot han ikke. Rett før vi går hvisker jeg i øret til pappa: Mamma bor på Alstad. Så ler jeg. For jeg vet at om han nå skulle gå igjen så var det nok mamma han skulle lete etter. Mamma liker ikke kirkegård og grav. Det er ikke der personen er. Men pappa sin grav tar hun seg av. Som at hun fremdeles passer på at han blir tatt vare på og skjemmer han bort. Som hun alltid har gjort.

Jeg er takknemlig for denne boka. Syns at Billy får frem et Nord-Norge som samler seg. Som får frem en patriotisk stolthet. Jeg kjenner at jeg strekker på meg. Stolt. Og takknemlig! For at pappa kjempet, banet vei, stod på sitt og at han fikk folk til å forstå. Du har rett til å høre til. Jeg håper at mange leser denne boken. Uansett hvem du er og hvor du bor. Kanskje til og med de som ikke tilhører denne generasjon eller min. Men de yngre som i dag maner opp til kamp. Som behøver inspirasjon for å gå til kamp. For det går. Det står skrevet om olja, nå er det dags igjen. Opp til kamp, si i fra.

Nord-Norge, du har sagt ifra før, satt skapet der det skal stå. Hadde pappa levd så hadde han nok stått der, klar med en sang og en tordentale. På en måte føler jeg at han fremdeles står der. Sammen med Frank A. Jenssen og resten av gjengen som satte sine spor og laget vei for folkan, torsken og landsdelen.

"Denne landsdeln e din og min, om stormen slår eller sola skin".

Takk for påminnelsen, Billy! Takk for at du holder liv i pappa.

Send inn tekst og bilder «

Lofotposten vil fortelle om smått og stort i Lofoten, men vi rekker ikke over alt. Har vi gått glipp av noe? Du kan bidra her!

Artikkeltags