Veien tilbake til pappa

Han gjør seg mange tanker om livet han har levd og sin lange, harde kamp for å bli rusfri. Nå bor han i Sverige sammen med in kone og datter (4) og nyter å kunne styre seg selv.

Han gjør seg mange tanker om livet han har levd og sin lange, harde kamp for å bli rusfri. Nå bor han i Sverige sammen med in kone og datter (4) og nyter å kunne styre seg selv. Foto:

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

Hermod Husby fra Moskenes og sønnen Hans Eirik, også kjent som Hank von Helvete, har funnet sammen igjen.

DEL

Biograf Håvard Rem lot lyd-båndet gå under den skjell-settende samtalen, da Hank von Helvete i fjor endelig fant tilbake til sin far, etter mer enn 20 års tungt rusmisbruk.

Det var september. Det var stille i gata ved Skytebanen i høydedraget over sentrum av Arendal.

Håvard Rem, forfatteren og lyrikeren fra Eydehavn, jobbet med biografien om Hans-Erik Dyvik Husby, alias Hank von Helvete.

Rusfri

Lydbåndopptakeren var satt på. Mens han fulgte den lavmælte, men ladede samtalen mellom far og sønn Husby, lente Håvard Rem seg oppmerksomt fremover mot kanten av salongbordet i huset til Hermod Husby.

Hans-Erik Dyvik Husby (da 39) hadde ikke snakket ordentlig med sin far siden han etter ungdomsskolen reiste til Oslo, fra huset deres i Tvedestrand.

23 år hadde mer eller mindre forsvunnet i narkorus. Etter å ha gjennomgått et avrusningsprogram på en svensk klinikk utenfor Malmø, var han endelig rusfri.

Det var tid for å snakke ut.

– For intelligent

– Når fikk du mistanke om at jeg hadde begynt å bruke stoff? spurte multikunstneren, som tross sin tunge historie hadde gjort seg bemerket som frontfiguren i Turboneger, Jesus i «Jesus Christ Superstar» og trubaduren Cornelis Vreeswijk i den svenske spillefilmen «Cornelis». Snart ville han fremstå som den snille dommeren i Idol Norge 2011.

Faren, Hermod Husby (da 67), pensjonert inspektør på Stuenes skole, rettet seg litt i ryggen, der han satt.

– Ikke på Bergsmyr, sa han, og snakket om byggefeltet i Tvedestrand, der de bodde fra Hans-Erik Dyvik Husby var 14 til han var 16 år gammel. – Ikke før du flyttet til Oslo. Jeg var fullstendig blind. Du var for intelligent. Du er faen meg ikke lagd i A4-format.

Mangfoldig

Disse sitatene er trukket ut fra side 154 av biografien på 453 sider.

Da boka kom ut 18. oktober, rettet den nok en gang nasjonens oppmerksomhet mot den tettvokste, langhårede mannen med det mørke, gråspettede skjegget.

Dette mennesket som hadde vist seg i så mange former, og for mange var uhåndgripelig.

Skuespilleren Hans-Erik Dyvik Husby. Tungrockeren Hank von Helvete. Tv-kjendisen. Scientoglogen. Rusmisbrukeren.

Mannen med djevelmasken.

Tid for å snakke

Det var helt stille i stua i huset ved Skytebanen denne høstkvelden. Vindens lek med løvverket var knapt nok hørbart gjennom vinduet. I den dunkle belysningen satt en far og hans sønn. Ved siden av dem, en forfatter og en båndopptaker. Ellers var rommet tomt.

Hermod Husby var forberedt på hva som kunne komme. Selv store mannfolk kan grine. Derfor hadde han sørget for å sette frem ei pakke Kleenex.

Håvard Rem hadde fulgt Hans-Erik tett, i mer enn to år. Kunstneren tok forfatteren med tilbake i tid, gjennom alt det vonde; alle årene som ble helt eller delvis ødelagt, gjennom alt som ble og ikke ble. Helt fra barndommens rike i Fauske, fra den spede begynnelse i 1972, til Hans-Erik i sommer sang Vreeswijk på Furøya i Tvedestrand foran 3.000 mennesker, og helt frem til tankene han nå gjør seg om å tilgi og bli tilgitt.

Forfatteren slapp inn under huden til Hank von Helvete. Derfor fikk han være til stede under denne skjellsettende samtalen i Arendal.

– Du skjønte ingenting, spurte Hans-Erik sin far.

– Jeg var helt uvitende når det gjaldt sånne ting, svarte Hermod Husby. – Jeg var fullstendig utafor. Det fantes ikke noe i hodet mitt som kunne varsle meg om at her må jeg være på vakt, som fikk meg til å spørre; Hva er det som skjer? Det kom flere år etterpå, og da var det for sent.

Mistet mor

Sommeren 1985 flyttet Hans-Erik fra Rognan i Nordland til Tvedestrand sammen med sin far, sin nye stemor og sin tre år eldre storebror Kaare.

Han var 13 år gammel. Det var sju år siden han mistet sin mor i kreft.

Samme dag som han fylte seks, døde hun, 32 år gammel.

Hans mor var død. Hun lå på sofaen hjemme i huset deres, og faren insisterte på at bursdagen til yngstesønnen skulle feires. Som planlagt.

Sammen med kameratene sine spiste Hans-Erik kake på tettstedets hotell.

15-årig junkie

Da han sju år senere kom til Tvedestrand, hadde han allerede prøvd stoff. Piller.

Som 14-åring, på Grændsen i Tvedestrand, ble han observert av ei nabojente, da han røkte hasj. Etter hvert røykte han og spiste piller sammen med en 40 år gammel mannlig sykepleier som bodde hjemme hos sine foreldre. Som 15-åring hadde han fullt fokus på neste pillerus.

Han begynte å henge sammen med tre jevnaldrende som i likhet med ham selv også var elever på Lyngmyr ungdomsskole. De farget håret, stakk hull i ørene og fant seg til rette på utsiden av det meste som var akseptert i den konservative, lille sørlandsbyen.

– Det er ikke Tvedestrands skyld at det gikk som det gikk, sier Hans-Erik. – Jeg var et barn, og klistret mine problemer på omgivelsene. Mørket var inni meg, ikke utenpå. Uansett hvor jeg hadde bodd, ville det ha gått slik.

Ord og toner

Det er sent i november 2012. Hank von Helvete er tilbake

i Arendal. Sammen med Håvard

Rem promoterer han biografien «Hank». De signerer bøker og holder konserter. Rems sønn, Simen Rem, er også med.

Dagen etter skal de fremføre viser og poesi, og også snakke om bokprosjektet. Først i andre etasje på rådhuset i Tvedestrand, og senere i lokalene til den nedlagte dagligvarebutikken 2L på Torvet i Arendal.

I noen dager har Hans-Erik bodd hos sin far. De har hatt nye, fine samtaler.

Denne dagen har han noen timer fri. Han sitter i et glissent kafélokale i sentrum av Arendal. Sandwichen på tallerkenen er høy. Bacon og eggesalat. Glasset ved siden av tallerkenen er halvfullt av julebrus.

Julebrus.

Julebrus?

Det er ikke det man forventer av en selvtitulert rockesatan.

Drikker øl. Selv ikke av den nye utgaven av Hank von Helvete. Den stoffrie Hans-Erik Dyvik Husby.

Om ikke noe annet burde det ha vært et par milliliter sprit i bunnen av glasset.

I hvert fall en øl eller to på bordet.

– Jeg drikker gjerne et par øl.

Alkohol har ofte en gunstig sosial effekt, og den får ofte folk til å senke skuldrene. Alkohol har lange kulturelle tradisjoner. I århundrer har vi nytt alkohol til maten. Men selvsagt er det viktig å differensiere bruken, sier han.

Alkohol har aldri vært giften hans.

Stjal valium

Livet som rusmisbruker ble forsiktig innledet med at han som 12-åring stjal valium fra de voksne hjemme på Rognan. Det fortsatte med forsiktig og senere mer offensiv hasjbruk i Tvedestrand, og endte med at han i 2008 holdt på å dope seg til døde i gatene i Oslo. 3. mars 2009 tok han sin siste Subutex-tablett og innledet oppholdet på avrusningsklinikken Narconon i Eslöv utenfor Malmø i Sverige. Han hadde ett eneste ønske; å bli stoffri. Han var lei av å høre på de norske legene, som uttalte at det var urealistisk at han etter et så langt misbruk kunne bli rusfri.

Det er gått nesten fire år siden han kjørte fra Kolbotn til Eslöv, og gjennomgikk et vellykket avvenningsprogram. Fremdeles han er rusfri.

Nå bor han på Eslöv sammen med sin kone Gro og deres datter Else Victoria. Narconon-klinikken er deres nærmeste nabo.

– Det bevilges enorme summer til behandlingsplasser som ikke tar sikte på rusfrihet, sier Hans-Erik. – Legene hevder at diagnosen er kronisk. Jeg er et bevis for at det går an å slutte.

Scientolog

I dag jobber han som grenselos for Narconon-klinikken, som har et tett samarbeid med scientologikirken i Sverige.

Han har hentet 25 nordmenn til klinikken – og han er scientolog.

– Formelt er jeg ikke medlem av scientologikirken, men det vil være feil å ikke kalle meg scientolog. For meg er dette et religiøst redskap basert på logikk, og det hjelper meg til å leve livet på et anstendig vis.

– Du er blitt fremstilt som en slags misjonær for scientologikirken i Norge?

– Jeg beskyldes for det, men jeg har ikke til formål å frelse noen. Vi vil hjelpe folk til å finne ut av livene sine. Vi funker omtrent som Kirkens Bymisjon.

– Skuespiller

Hans-Erik har alltid betegnet seg som troende. Selv i Turboneger-tiden, da han skrek bak djevelmasken, gjorde han det.

– Det var ei maske. Jeg var en skuespiller. Jeg bannet, kledde meg ut, spilte en rolle. Jeg har alltid vært kristen, på min måte.

Han setter hendene i sofakanten og retter på den storvokste kroppen.

– Alice Cooper, som så ut som Satan selv, drev bibelskole. To av medlemmene i Black Sabbath var dypt kristne. Dette er teatralsk underholdning.

Selvsagt bryter jeg med konservative religiøse bilder, men jeg har aldri møtt en kristen person som har fordømt meg.

– Aldri sitert korrekt. Appetitten virker å være god. Sandwichen får bein å gå på.

– Jeg har blitt intervjuet hundrevis av ganger, men har ennå til gode å bli sitert korrekt, sier han. – Uansett om jeg godkjenner intervjuer, så definerer de meg på en eller annen måte feil.

Nå lener han seg tilbake. Helt tilbake. Han sitter, mer ligger, i den lille hjørnesofaen, og virker å legge hele sjelen i å slappe av. Sjelden har jeg sett noen som, tilsynelatende, slapper så godt av. Jeg begynner å bli engstelig for at han skal sovne.

Konfliktfylt

Jeg kremter, og spør om han ikke blir lei av stadig å bli sitert ukorrekt.

– Jeg blir lei av å snakke om Turboneger. Det har jeg lenge søkt meg bort fra, men det ser ikke ut som om jeg slipper unna, sier han, og legger armen bak nakken, over sofaens ryggstøtte. Nå ligger han nede.

Men øynene er åpne. De virker oppmerksomme. Vaktsomme.

Kanskje er det bare en arbeidsstilling.

Etter utgivelsen av biografien «Hank» har konflikten mellom Hans-Erik og Turboneger-leder Thomas Seltzer nådd nye høyder. Husbys manager, Trygve Haug, har saksøkt Seltzer for ærekrenkelser.

Det er offentlig skittentøyvask med stor O og stor S.

I biografien forteller Hans-Erik om konfliktene i bandet, og at en publishingkontrakt med Sony i Stockholm var fikk det til å renne over for ham.

– Måtte ut

Over restene av sandwichen og det halvdrukne glasset med julebrus sier han lite om Turboneger-konflikten. Men han legger ikke skjul på at det var nødvendig å bryte med bandmedlemmene for å få kontroll på seg selv og sin egen karriere. Nå er det fem år siden han brøt ut.

– For å bli rusfri og glad, var det sånne ting jeg måtte gripe fatt i, sier han.

Hans-Erik har også uttalt at han mener han fikk for dårlig betalt i forhold til låtskriverne Thomas Seltzer og Knut Schreiner, og hevder at bandet nektet ham andre oppdrag.

– Det var en del bitterhet da jeg gikk ut. Så får vi se hvor lenge man skal sitte fast i den følelsen, sier han.

Større publikum

Endringene hans karriere har tatt, har ført til at Hans-Erik nå treffer et langt større publikum enn da han spilte med Turboneger.

– Idol, Jesus Christ Superstar og Cornelis Vreeswijk er ikke akkurat Turboneger. Før isolerte jeg meg, og var elitistisk i tankene. Jeg tenkte at «jeg er smart og de andre er dumme». Jeg kommer fra det norske folkedypet. Jeg valgte meg ut, men folk har valgt å ta meg inn igjen. Jeg var en skummel og farlig rockesatan. Nå det ser ut til at folk likevel mener at jeg ikke er helt håpløs.

Biografien til Håvard Rem ble lansert 18. oktober. Hans-Erik beskriver bokprosessen som en knallhard og terapeutisk tøff.

– Det kan være fristende å tegne et glansbilde av seg selv, men det ville være å servere en blank løgn, sier han.

Han betegner forholdet til Håvard Rem som «kameratslig».

– Før vi begynte samarbeidet kjente jeg ham ikke. I løpet av skaperprosessen har vi kommet tett inn på hverandre. Han vært på besøk hos oss i Sverige, og jeg har besøkt ham på Notodden. Han er blitt en god venn.

Rem har samme opplevelse. – Det har vært en flott prosess. Hans-Erik har hele tiden bydd på seg selv. Han er et flott menneske, som har sluppet meg helt innpå seg. Hermod, faren hans, har også vært veldig åpen. Samtalen hos ham i fjor høst, da de for første gang på mange år virkelig snakket sammen, var sterk å høre på, sier han.

– Fantastisk

Hermod Husby synes det er fantastisk at sønnen nå er blitt rusfri.

– Jeg er veldig glad for at han nå har klart å starte et nytt liv med kone og barn. Det er fantastisk!

I løpet av perioden som gikk fra Hans-Erik flyttet fra Tvedestrand i 1986 til han dro til Eslöv i 2009, så Hermod Husby sønnen i overkant av ti ganger.

– Han ringte meg da han begynte å trappe ned på Subutex. Første gang tok han 20–25 milligram, og siste gangen var han nede i to. Jeg husker han sa at «pappa, det var lettere å trappe ned enn jeg hadde trodd».

– Er du trygg på at han vil holde seg rusfri?

– Det har jeg vært siden han reiste til Eslöv.

– Fortsett i frihet

I bokas siste kapittel levner Hans-Erik Dyvik Husby

liten tvil om at han har begravd stridsøksen:

– Jeg ønsker å sette stemødrene mine fri, sier han.

– Jeg ønsker å sette Turboneger fri, Thomas Seltzer, Rune Grønn, hele banden. Jeg vil at alle skal fortsette i frihet, uten uoppgjort fortid som hemmer oss. Men mest av alt, unner jeg dem av hele mitt hjerte overlevelse.

Utdrag fra boka "Hank" av Håvard Rem, Schibsted forlag, 2011:

"Farfaren heter Hans og Hans-Erik kaller ham bare for far. Han er arbeiderpartimann og ordfører i kommunen. Ordføreren sitter mye ved skrivemaskinen, med en avkappet pekefinger på høyre hånd. en mistet han i minkmatemaskinen da han jobbet som røkter for en minkfarmer i bygda. Hans ville ikke på havet. Han prøvde, men han fikk nervesammenbrudd. Han var en av de første som fikk psykiatrisk farmasi i Norge, i psykiatriens pionertid, men han tok avstand fra det fordi han følte seg så sløv av tablettene. Han fikk seg jobb på land og mistet en finger i minkmatemaskinen. Deretter ble han fiskerirettleder og ordfører, og satt til langt på natt foran en grå skrivemaskin, før han sto opp klokka fem eller seks om morgenen for å ta ferge til kontoret sitt. Han jobbet uavbrutt. Den unge sønnesønnen beundret ham. Han la merke til at farfaren hadde mye makt, og at han var ydmyk med den makten han hadde.

(...)

"Far min var en fantastisk person", forteller Hermod Husby, "ordfører og samfunnsbrygger med stor S".

"Som ordfører i Moskenes kommune videreførte han Birger Eriksens arv. Husker du Birger Eriksen?", spør sønnen.

"Han var kommandant ved Oscarsborg", fortsetter Hans-Erik, "en kommandant som på eget initiativ - for han fikk ikke kontakt med Oslo - bestemte seg for å senke Blücher."

"Han var også fra Moskenes," legger han til.

"Selv om farfar var antimilitarist, elsket han Birger Eriksen," sier Hans-Erik. "Birger Eriksen skulle ha vært operativ den 22. juli 2011."

Han tilføyer: "Birger Eriksen hadde sendt avsted ei helikopter med en gang".

"Far min," Hermod Husby puster dypt før han griper ordet, "nå skal vi snakke litt om ham. Far min, han hadde et stort ønske i livet, det var i bli lærer. Men han var fiskersønn og fattig. Fattigere enn noen kan tenke seg. Om en fattig fiskersønn skulle bli lærer den gangen, måtte han melde seg som aspirant i militæret, som underoffiser. Og far ble valgt ut som en av dem som kunne komme inn og bli antatt som underoffiser. Han reiste da inn til Harstad til opptaksprøve. Men da han var blitt testet og møtte på kontoret for å få vite resultatet, fikk han følgende beskjed: Du er dessverre ikke stridsdyktig. Hvorfor er jeg ikke stridsdyktig? spurte han. Du er plattfot, fikk han til svar. Og det var en nedtur uten like for far min. Han kom aldri over det."

(...)

"Jeg kalte dem bare for "han far" og "ho mor", minnes Hans-Erik:

"Og ho mor, ho hekta meg på mat".

Pause.

"Det var henne store kardinalsynd. Hun gjødde meg, som det heter. Rett og slett gjødde meg."

"Hun syntes så synd i meg. Den stakkars morløse gutten med de store, mørke, triste øynene. Og hennes eneste greie var å gi meg brødskiver. Hun var nordnorsk husmor, vet du, og hvis hun syntes synd i noen, så lagde hun brødskiver til dem."

Han smiler når han tenker tilbake.

"Hvis det var en måke hun syntes synd i, så var det å gi den en brødskive. Og når mannen hennes fikk storfint besøk, når Ap-ordføreren var vert for fintfolk, når Odvar Nordli og Helmut Schmidt kom i heimen, så syntes hun at de virket så slitne, de politikerne, at de måtte få brødskiver".

Pause.

"Hun var farmor, men først og fremst var hun matmor. Og jeg har slitt med overspising siden".

Send inn tekst og bilder «

Lofotposten vil fortelle om smått og stort i Lofoten, men vi rekker ikke over alt. Har vi gått glipp av noe? Du kan bidra her!

Artikkeltags