Gå til sidens hovedinnhold

En lov vi trenger

Artikkelen er over 12 år gammel

Fredag 13. juni 2008

Onsdag vedtok Stortinget den nye og mye omtalte ekteskapsloven. Den innebærer at homofile par får gifte seg, og samme rettigheter i ekteskapet som heterofile par. Dessuten skal lesbiske par ha rett til assistert befruktning.

Veien fram til denne likestillinga har vært lang. Motstanderne mener det motsatte; at regjeringen har hatt hastverk, og ikke har utredet konsekvensene tilstrekkelig.

I dag er det fortsatt mange som mener at homofili er en sykdom som kan helbredes, eller enda verre; sidestiller homofil legning med pedofili.

Det har kostet mye av de som har stått fram og drevet kampen for likestilling. Åpenhet og informasjon har gjennom årenes løp fordrevet mange fordommer, og sakte, men sikkert har homofili blitt mer akseptert og respektert.

Ennå er det en lang vei å gå før likestillinga er total.

Lovgivningen er bare en formell ramme for samfunnet. Innholdet er det vi innbyggerne som skal sørge for. Noen ganger tvinger holdninger og nye oppfatninger i folket fram endringer i lovverket. Andre ganger bruker politikerne lovgivningen som verktøy for å dyrke fram og forsterke ønskede holdninger i samfunnet. Det er det siste som skjer når vi nå har fått en ny ekteskapslov.

Kritikerne hevder at loven kun er egnet til å tilfredsstille voksnes behov og ikke tar hensyn til barnas beste. Ingen lover eller regler kan garantere at barn har en god oppvekst. Vi kan sikre rettighetene deres, men det finnes ingen sikker oppskrift for å gi barn en perfekt oppvekst. Det er for enkelt å tro at bare man har en mamma og en pappa i som lever sammen, så er en lykkelig barndom i boks. Både i heterofile og homofile familier er utgangspunktet ofte like enkelt som det er vakkert; to menneskers kjærlighet til hverandre - og ønsket om å ha en familie.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppas personlige prosess i denne saken er et godt eksempel på hvordan homofiles rettigheter vinner fram når vi lytter i stedet for å fordømme. Som kristen politiker var hun en skarp motstander av at homofile skulle få samme rettigheter som heterofile par, og med hånden på Bibelen var hun sikker i sin sak. Men med en homofil sønn, ble hun tvunget til å se ett av menneskene loven gjelder i øynene.

Loven er kun en ramme, samfunnets praksis er det essensielle. På samme måte er foreldrenes kjønn og legning en ramme, det er familiens omsorgsevne som er det vesentlige.

Nå er loven på plass slik som i Nederland, Spania og Canada. Flere land vil følge etter.

Det er opp til oss å vise at vi er klare til å ha et åpent og likestilt samfunn for alle som har evne til kjærlighet.