Lekser forstyrrer de viktigste timene for familien

Fra arbeidsdagens slutt til leggetid, er det fire timer familien har sammen. Hvor mye av denne tida er det rimelig at man bruker på skolearbeid?

Fra arbeidsdagens slutt til leggetid, er det fire timer familien har sammen. Hvor mye av denne tida er det rimelig at man bruker på skolearbeid? Foto:

DEL

KommentarDette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.Det er én ting både ungene og mammaen savner med hjemmeskolen som pandemien tvang på oss i vår. En skulle kanskje tro det var muligheten til å gå i pyjamas hele dagen, ta lange pauser eller ha fri tilgang til kjøleskap og toastjern på dagtid vi savner – men slik er det ikke. Faktisk oppdaga vi ikke endringa før den vanlige skolehverdagen var tilbake med full kraft i høst. Vi savner å ha leksefri.

Å få lekser var noe av det ungene gleda seg til da de var førskoleunger i barnehagen. Det ga mening å måtte gjøre lekser akkurat som de store ungene. Det var nemlig et bevis på at en er blitt stor.

Kombinasjonen alenemor med hjemmekontor og -skole under en pandemi, var langt fra idyllisk. Etter noen uker kom vi inn i en god flyt der formiddagene delte seg inn i en serie av arbeidsøkter på pc og papir, og pauser med eller uten frisk luft. Bøker og fargeblyanter ble rydda før middag og arbeidsbordet ble til et middagsbord. Etter middag var dagen fri og åpen, og familien fordelte seg i rom og etasjer med ulike prosjekter. Klart det var kjedelig innimellom, klart det ble sutra og mutra både fra husets yngste og eldste – og vi lengta tilbake til hverdagen før korona. Men vi bestemte at arbeidet skulle gjøres først – deretter fri – og det var en hverdag som var fornuftig for både store og små.

I høst åpna skolen igjen med sperrebånd i skolegården og litervis med sprit i dispenserne. Det var stor stas å treffe klassekompisene og lærerne igjen, ikke fullt så stas å treffe leksene. For når klokka ringer og skoledagen er over, er det likevel en del arbeid som gjenstår for ungene. Overtidsarbeid.

Fra skolen blir vi forsikra om at leksene er repetisjon av oppgaver elevene kjenner fra før, og som de skal være i stand til å gjøre på egen hånd. Leksene skal gjøre ungene vant med å jobbe selvstendig og skal forsterke læringen de får på skolen.

For at leksene skal bli gjort, må ungen plukke fram bøkene og sette seg ned for å jobbe. Ikke alle gjør det uten beskjed. At lekser ikke er det som første sultne og småtrøtte unger tenker på når de kommer hjem fra skolen, kan de ikke klandres for. Endelig kan de spille, leke eller sysle med egne ting noen timer før de voksne kommer hjem. Deretter er det middag. Så skal en ene eller den andre på en fritidsaktivitet. Og vips er det tid for kveldsmat og legging. Fra arbeidsdagens slutt til leggetid, er det fire timer familien har sammen. Hvor mye av denne tida er det rimelig at man bruker på skolearbeid?

Leksene har mange konkurrenter: La oss være ærlige; tv og iPad er ofte de sterkeste konkurrentene. Men også å leke ute med venner, eller åpne utkledningskassen og ha karneval på rommet, eller dra på trening, eller hjelpe mamma å pante flasker, lufte hund, måle opp ingredienser til middag. Muligheter til å lære noe, finnes over alt.

Noen familier har ett barn og to voksne, noen har flere barn, og noen voksne har ansvaret alene. Noen har eldre søsken, andre småsøsken. Noen voksne jobber turnus. Noen løser mattestykker slik de lærte på 70- og 80-tallet, andre lærte en annen teknikk på 90-tallet. Forutsetningene for å hjelpe elevene er høyst ulike i alle hjem.

For å komme dette i møte, tilbyr skolen leksehjelp en ettermiddag i uka i forlengelsen av skoledagen. Men å sitte igjen etter skolen i et klasserom med en lærer og gjøre leksene – er ikke det det samme som skole?

«Opp igjen!", sa vi blidt da ungene snublet som små. «Her kommer flyet», sa vi da vi skulle få dem til å åpne gapet ved middagsbordet.

Men når det kommer til lekser, er det ikke lett å finne riktig knapp å trykke på. Å forsøke seg på et innsalg om «at det er artig å jobbe litt med gangetabellen» eller «øvelse gjør mester» en mørk ettermiddag i november, er fåfengt. Det blir heller fort til at vi klasker til med «dette må rett og slett bare gjøres» og «nei, det er ikke meningen at det skal være artig» og «nei, vi kan ikke flytte til Digermulen».

Leksefri skole finnes nemlig, og Digermulen skole har i snart to tiår vekka nasjonal oppsikt med sin tilnærming til læring. Resultatene av de nasjonale prøvene er svært gode for skolen, og det skal altså ikke lekser ha æra for. At lærere og elever måles på mange parameter har vi vent oss til, og brukt på en riktig måte kan målingene bli gode verktøy.

Men de fire timene små og store i familien har til rådighet sammen før leggetid, trenger ingen putte inn i en plan eller måle – vi vet allerede at de timene er gull verdt - og vi vil gjerne bestemme over dem selv.

Skriv ditt leserbrev her «

Si din mening om Lofoten, samfunnet og folket som bor her. Vi prioriterer lokale innlegg og lokale debattanter.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken