Da jeg serverte frokost i fem dager på Reine til Norges egen matmor, Ingrid Espelid Hovig

Ingrid Espelid Hovig lager mat i fjernsynskjøkkenet i NRK.

Ingrid Espelid Hovig lager mat i fjernsynskjøkkenet i NRK. Foto:

Av
DEL

InnsendtNorges matmor, Ingrid Espelid Hovig har forlatt oss. På TV i går fikk vi glimt fra hennes bisettelse, samt et intervju med henne, gjort av NRK for få år siden.

Jeg var en av de mange heldige som fikk møte henne, da jeg laget frokost til henne ei hel uke.

En høstdag i 1990 kom en telefon til Lofoten Reiselivslags kontor i Svolvær, hvor jeg jobbet på den tiden.

- Goddag, det er fra NRK Nordland – vi skulle gjerne hatt litt hjelp fra dere. Fjernsynskjøkkenet med Ingrid Espelid Hovig ønsker å lage et program hvor vi tilbereder fersk skrei med lever og rogn, og vi er ute etter å filme i et fiskevær med genuint miljø. Dere som er lokalkjent kan kanskje tipse oss om en egnet plass?

Selv hadde jeg for kort tid siden avtalt med eieren av Reine Rorbuer at jeg skulle jobbe der kommende vinter, og hadde vært på omvisning både på rorbuene som skulle bli mitt ansvar, samt den hyggelige restauranten Gammelbua som lå midt i rorbuanlegget og som til sommeren skulle drives av noen danske kokker. Jeg kjente også til noen av de øvrige husene med tilknytning til fiskeværet – blant annet den såkalte Kårboligen. Her var rommene pent bevart fra gamle dager, og det slo meg hvor passende det vil vært med et slik program fra kjøkkenet der.

-Jeg tror jeg har et godt forslag, men skal komme tilbake når jeg har snakket med eieren av anlegget, sa jeg før vi avsluttet samtalen.

Sverdrup syntes dette var en særdeles bra ide.

Kontakt ble opprettet mellom NRK-redaksjonen og Hartvig Arve Sverdrup. Praktiske ting, som hvor redaksjonsmedarbeiderne skulle bo og ikke minst hvor de skulle bespises under dagene med filmopptak ble diskutert. Dette skulle være i januar året etter, og rorbuanlegget ville ikke på det tidspunkt være kommet i gang med vanlig drift for sesongen.

Dermed måtte eieren gå i gang med å skaffe folk som kunne ta hånd om TV-folkene en uke i januar. En lokal kokk sa ja til å lage middag til Ingrid Espelid og hennes «crew». De skulle bo på noen av de komfortable rorbuene, men det var ikke enkelt å finne noen til å ordne med frokost til den hyggelige fjernsynskokka og hennes mannskap.

Anne-Brit Schiøtz – ung moskenesdame født og oppvokst på Sørvågen, sa ja til å bidra som lokal kokk under fjernsynsopptakene. Når jeg nærmere tretti år i ettertid – ser på opptaket av programmet (ligger på youtube), gledes jeg over den fine opptreden hun har på TV. Med vante hender forbereder og tilbereder hun måltidet – skrei, lever og rogn – eller mølja som mange kaller det. Samtidig snakker hun rolig med Ingrid Espelid som stiller spørsmål og ser til at det blir en fin konversasjon dem imellom. Filmfotografen får med seg rogna som klargjøres for koking, levra som renskes og fisken som blir skjært i skiver og ligger der og glinser i alle regnbuens farger - klar til å trekke i lettsaltet vann med eddik og laurbærblad.

Så tilbake til frokosten. Rorbueieren kontaktet flere personer som han visste kunne egne seg som frokostverter, men det passet ikke for noen av dem.

Hva med deg da Gøril? Du kan vel ordne med det måltidet den uka de er her, spurte Sverdrup. Spørsmålet kom så plums på meg, at før jeg visste ordet av det hadde jeg svart ja.

Hjelp hva hadde jeg gitt meg ut på? Lage frokost ei hel uke til NRKs fjernsynscrew og Norges egen matmor, Ingrid Espelid Hovig! Jeg var solgt – ville helst rømme langt av vekk, men bordet fanget – bokstavelig talt, og en avtale var en avtale.

Noen av tv-folkene kom ei tid i forkant for å se på forholdne, og fant det høvelig for et program i serien Fjernsynskjøkkenet. Produsenten som holdt til ved NRKs distriktskontor i Bodø var en av dem. Han la ikke skjul på at de gledet seg til denne jobben. Ingrid Espelid Hovig var kjent for å være svært hyggelig å jobbe sammen med.

Jeg følte glede og forventning da bilen med gruppen ankom Reine. En etter en hilste de på meg, og jeg glemmer aldri det lune smilet Ingrid ga med da hun rakte meg hånden. Mens jeg fulgte dem til rorbuene de skulle bo i, foretok den innleide kokken i Gammelbua Restaurant de siste forberedelser til kveldens middag. Det skulle ikke forundre meg om han og var en smule nervøs for å koke til selve Ingrid Espelid Hovig og hennes kollegaer.

Om kvelden tok jeg fatt på brødbaking. Jeg ville sette mi ære i å servere nystekt brød til frokost neste dag. Brødoppskrifta var fra mi venninne i Narvik. Hun hadde fått den hos sin mor, og «fru Johannessen-brød» besto av alt det en god grov brødblanding skulle inneholde, samt en dæsj sirup.

Tidlig neste morgen låste jeg meg inn på restaurant Gammelbua, i den over hundre år gamle bygningen hvor fiskeværets landhandel for like lenge siden holdt til. Jeg satte på kaffe, hentet pålegg fra kjøleskapet og danderte på fat. Så dekket jeg bordet, og så til at EN spesiell stol i restauranten kom med ved bordet. For under den hadde en av de ansatte skrevet: Her satt Sonja. Dronningen med følge hadde tidligere vært på en av sine mange fjellturer i Lofoten, og inntatt lunsj i restauranten.

Klokka åtte presis ankom frokostgjestene. Ingrid ga meg igjen sitt lune smil da hun sa godmorgen. Jeg hilste igjen, og fikk vite at hun hadde sovet godt i rorbua. Så frydet jeg meg over å se at hun satte seg på «Sonja-stolen».

Jeg skar opp det ferske grovbrødet, satte det på bordet sammen med pålegg, smør og drikke. Bare eggene manglet. De kokte fortsatt ute på kjøkkenet, og jeg hadde bange anelser. For var det en ting jeg aldri fikk til, så var det å få eggene passe kokt.

Enten ble de for lite kokt til å være hardkokt eller så ble de for mye kokt til å være bløtkokt. De fleste gangene sprakk skallet underveis. Selvfølgelig gikk det slik denne gangen og. Jeg løftet dem opp med en skje, hadde dem under kaldt vann og la dem i en skål.

Gjestene hadde fått både kaffe og te og var begynt å spise, da jeg kom ut fra kjøkkenet med eggene. At jeg skulle være så dum å si ja til dette - frokostvertinne for Fjernsynskjøkkenets fru Espelid Hovig som jeg beundret fra de utallige programmene jeg ofte fulgte.

Her var det bare en ting å gjøre – å gå rett på sak, være ærlig og innrømme mine manglende ferdigheter, i tilfelle de ikke allerede hadde oppdaget eggenes forfatning.

Så snart jeg fikk blikk-kontakt med Ingrid, holdt jeg det - sånn at hun skjønte at jeg ville si noe.

-Æ kan ikke koke egg, æ lære det aldri!

Nå var det sagt, høyt og tydelig. De få sekundene som gikk før hun sa noe, føltes som minutter i sakte kino. Jeg så for meg læreren fra den gang vi hadde husstell på barneskolen, en hyggelig men streng dame som brukte mye tid på å lære oss kjøkkenhygiene, og steike sild og pannekaker. Men lærte hun oss å koke egg?

Ingrids ansikt lyste opp mens hun så på meg, øynene ble litt smale og med sin blide stemme sa hun:

Vet du hva Gøril – det kan ikke jeg heller!

Vi smilte til hverandre og lo, og jeg hadde så lyst å bare gi henne en klem. Men det passet ikke helt da, for hun hadde akkurat forsynt seg med det mest sprukne egget og satt det i eggeglasset foran seg.

De fem dagene med opptak ble til et flott TV-program. Hver morgen serverte jeg dem egg med sprukne skall. Klemmen fra Ingrid fikk jeg da de reiste med minibussen mot flyplassen på Vestvågøy.

Jeg glemmer henne aldri.

GØRIL THRANE

Skriveglad pensjonist - bor på Kaikanten i Svolvær

Send inn tekst og bilder «

Lofotposten vil fortelle om smått og stort i Lofoten, men vi rekker ikke over alt. Har vi gått glipp av noe? Du kan bidra her!

Artikkeltags