Ei tid er forbi ..... Arnette Didriksen

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Innsendt27. september ville Arnette Didriksen i Laukvika fyllt 103 år. Slik ble det ikke. Fjerde september gikk tante bort. Et lite døgn fra hun var frisk og klar til hun var borte. Uansett hvor naturlig det er å dø etter et langt og godt liv så er det usigelig trist når dagen og timen kommer. Og da tantes liv sluknet var det slutten på en tidsalder. Slutten på generasjoner i landsdelen vår. Slutten på å ha noen å hente levende kunnskaper fra - om en stolt fortid. Og selv om vi er mange etter henne. Og stolte av arven etter tante. Så kan vi ikke videreføre den. Den gamle tiden er uomgjengelig over. Vi bøyer oss for støvet.

Hun var et flott menneske. Og like mye et sannhetsvitne fra sin samtid, om det gode og strevsomme folket på Yttersida og om det landskapet som i dag trekker til seg en hel verden.

Hennes barndom, ungdom og første voksne år fant sted under vilkår som skilte seg lite fra hundreder av år før henne. Og veldig, veldig mye fra de siste femti årene.

Samferdselsmidlene var drevet av sterke ben og armer, årer og seil og en og annen hest. Etter hvert også av dampmaskin og motor. Dagens mange hjelpemidler, som er uunnværlige for oss, var totalt fraværende.

Føa kom fra havet, eller fra dyrehold basert på beite i utmark og fjell, for fra heimjorda og utslått fra fjell og øyer. Og i vårknipa fra fjære og hav. Poteter fra åkeren. Brensel fra torvmyra.. På vår og vinter skjøtte karfolket på med inntekter fra fiske på Innersida og på Finnmarka. Da var kvinnfolk, eldre og barn i de veiløse bygdene overlatt til seg selv.

Folket var lavmælt, langt under Oluf nivå. Banneord var i verste fall bare kjent fra båt og arbeidsplass. Og forbeholdt voksne menn. Respekten for naturens mektige og uforutsigbare krefter og Vår Herre var stor. Helligdagen ble respektert. Ikke engang en nål ble tredd på den dagen. Ubrukte arbeidsklær ble brukt da. Herremennenes blådress var forbeholdt konfirmasjon, bryllup og begravelse. Og ungene ble pyntet. Kjedelig for dem.

Vi skulle ønske at noen skrivekyndige hadde tappet av tante Arnettes kunnskaper og skrevet en bok om henne og hennes samtid. Vår tid og fremtid fortjener også en skulptur av denne vakre og sterke Nordlandsdamen.

Den nå eldste av oss har et indre bilde av å komme til den lille bygda der tante ble født. Sundlandsfjorden, på enn stille sensommerdag i slutten av tredveårene. Røyk steg opp fra en enkel pipe og snirklet seg stille opp mot himmelen. Og den umiskjennelige torvlukta rev i nesen. Langt fra allfarvei. Etter en lang marsj på uveisomme stier fra den større, men også veiløse bygda Brenna. Som ligger helt ut mot storhavet. I Brenna var også den todelte barneskolen å finne.

Sterkt i minnet er også møtet med det voldsomt forelskede paret Arnette og Johan på et Kabelvågmarked i den samme tiden. Og her fikk den unge Kåre sine første fornemmelser om vakre kvinnelige former. Verken mer eller mindre. Og han fikk til og med noen blanke kroner av paret. Til å feire marked med.

Tante og onkel slo seg ned på et lite småbruk i Laukvika. Der hun fremdeles bodde. Vi mener at det hadde tilhørt hans bestefars generasjon. Vi har veldig gode minner om vår onkel. I gode stunder trakk han frem fiolinen sin. Og spilte “over bølgen” til oss. Som den eneste musikalske i slekten. Men best minnes vi hans eiegode smil. Som han har videreført til deres barn, Sigrunn og Rudolf. Og som forhåpentligvis finnes igjen hos deres talløse avkom.

Tante var i sin velmakts tid en usedvanlig sterk og arbeidssom og uredd dame. På torvhaugen og på slåttemarka. Og i fjøsen med dyrestell og lamming. Der hjalp hun til over hele bygda til langt ut i høy alder. Fra lenge før Lofotlam ble avisskjendiser.

Hun sydde fine klær. Hun kardet og spant ull. Ved siden av alt dette gikk hun i mange år på arbeide på fiskemottaket.

I båt var hun full kar enten de var drevet med årer, seil eller motor. Det er ingen stor hemmelighet at hun likte å fortelle om harde seilturer.

Hun var med i fiskebåten til onkel Johan som mannskap og hun overtok driften selv da han la inn årene. Det skal mindre til før vi blir våte i øynene enn når vi hører om fremmedfiskerne som kom inn fra havet. Og både forundringsfullt og beundringsfullt kommenterte at det var “ho mor” som hadde ledet dem trygt frem. Da hadde de fulgt etter båten hennes i den vanskelige innseilingen til Laukvika en tøff vinterkveld.

Hun bodde fremdeles i huset sitt, bakte sitt brød og stelte sin mat og sitt tøy. Og hode og hukommelse var krystall klart. Hun var aktiv med strikketøyet, som bare fikk fri på søndagene. Nå må jeg ta godt vare på de siste lestene jeg fikk fra henne. Det kommer ikke flere par. Hun likte fremdeles å lese, uten briller. Og hos henne vanket det alltid god mat og gode kaker til kaffen. Det er heldigvis ikke lenge siden siste gangen. Og den bar ikke preg av å skulle bli den siste ------

Kåre Storvik

Kåre Storvik

Send inn tekst og bilder «

Lofotposten vil fortelle om smått og stort i Lofoten, men vi rekker ikke over alt. Har vi gått glipp av noe? Du kan bidra her!

Artikkeltags