Mattis på scenen

SKIKKELSE: Kunstner Scott Thoe fant noe av figuren Mattis i "Fuglane" igjen i Hilmar i Stamsund, "en snill og evig blid mann, verdsatt av hele bygda og en gjenkjennelig skikkelse i gatebildet, som vinket til alle på sin daglige tur ned på Hurtigrutekaia."

SKIKKELSE: Kunstner Scott Thoe fant noe av figuren Mattis i "Fuglane" igjen i Hilmar i Stamsund, "en snill og evig blid mann, verdsatt av hele bygda og en gjenkjennelig skikkelse i gatebildet, som vinket til alle på sin daglige tur ned på Hurtigrutekaia." Foto:

Av

Det var nesten rart å sitte en hustrig mandagskveld på Leknes og se på et teaterstykke av Nordland teater, basert på ei bok av Tarjei Vesaas – «Fuglane,» ei bok som sto sentralt i mine år som litteraturstudent.

DEL


Romanen var skrevet i 1957 og ikke før 40 år var gått våget Det norske teater å sette den opp som teaterstykke. Hovedpersonen i historien er Mattis, en utviklingshemmet mann som lever med sin søster Hege dypt inni en Telemarkskog. Han snakker ustanselig og leverer ut sine innerste tanker og følelser, og som Vesaas forskere vet, gjenspeiler forfatteren sjøl - etter Vesaas egne ord eit sjølvportrett med visse atterhald.

Rollen som Mattis er meget krevende og prestasjonen kunne sammenlignes med forsøket på å framføre «Elling» på en scene uten klipping. Det som fyller plassen mellom replikkene i romanen er Vesaas’ mesterfulle beskriving av naturen og personene. Det kunne ikke regissøren Thorbjørnsen gjengi i teaterstykket, men valgte heller å benytte seg av spennende lyd og lyseffekter, en aning av svevende skogdamp og en genial roterende soppformet scene, som forvandles fra skog til potetland, holme til innsjø.

Rune Storsæther Løding er dynamisk og troverdig i sin rolle som Mattis og det er også Anne Elisabeth Kokkinn som hans søster Hege. Men ikke med en gang. Til å begynne med virker de begge litt platte og statiske, men jeg tror dette er bevisst handling (eller at de simpelthen varmer seg gradvis opp til rollene), fordi det utvikles gradvis en progresjon i deres prestasjon. Personene blir mer og mer virkelige, i takt med et stigende drama. Det samme skjer med scenografien og lydeffektene. Alt samles til en stigende crescendo og til slutt glemmer vi at vi har sittet i to timer og glant på en scene.

Stykket brakte meg mentalt tilbake flere årtier, da jeg var litteraturforsker. Jeg var den første som skrev en doktoravhandling om Vesaas (symbolikken i hans etterkrigsromaner), «Fuglane» var sentral i avhandlingen, og jeg reiste til og med til Polen for å intervjue den polske regissøren Witold Leszczynski om hans prisbelønnede film «Fuglane» (Zywot Mateusza).

Jeg valgte Vesaas den gangen av to grunner: han var i slekt med meg, og han skrev «Fuglane.»

Vesaas var forlengst død da jeg bodde på Midtbø, ikke langt fra heimplassen til morfar, og jeg fikk hjelp av hans kone Haldis Moren, sjøl en stor dikter. Vi så gjennom gamle dokumenter, prata om deres samliv, og av og til, kom det inn en ung kometforfatter fra gjesteskrivestua og spiste med oss. Han het Knut Faldbakken. Sammenlignet med hans tunge symbolske bøker fra den perioden var «Fuglane» som et vakkert grantre i en furuskog, forklarte ho. Mattis var Vesaas’ bedre halvdel.

Jeg skjønte det ikke selv, før det var gått mange år og jeg holdt på å male et bilde som het «Hilmar», at vi hadde midt i blant oss i Stamsund, vår egen «Mattis,» en snill og evig blid mann, verdsatt av hele bygda og en gjenkjennelig skikkelse i gatebildet, som vinket til alle på sin daglige tur ned på Hurtigrutekaia. Denne teaterkvelden på Leknes brakte fram gode minner.

Send inn tekst og bilder «

Lofotposten vil fortelle om smått og stort i Lofoten, men vi rekker ikke over alt. Har vi gått glipp av noe? Du kan bidra her!

Artikkeltags