Jann-Harald Engstad (61), som i sin tid «mistet» sitt hele og fulle fornavn fordi han skulle kommersialiseres gjennom «Jann`s Adventures», sitter og finpusser på boka «Lofoten Sea Kayak Guide». I to år har lofotingen arbeidet med prosjektet; han innledet med norsk språkdrakt, men kommer i mål med en engelsk utgave.

– Egentlig er det litt trist at vi mister vårt særpreg fordi vi så lett adopterer fancy utenlandske ord og kler de inn i vår språkdrakt. På den annen side er det riktig å skrive på engelsk når jeg skal forklare verden der ute hvordan du kan padle trygt gjennom Lofoten, sier Jann-Harald Engstad til Lofotposten.

For det er padler han er, den storvokste mannen som er inne i sin 41. sesong i reiselivet. At han også er utdannet båtbygger og personlig trener, viser allsidigheten.

– Det er lykke når du i kajakken laster inn noe som tilsvarer to 75 liters ryggsekker, 10-15 liter med vann og padler av sted sammen med forventningsfulle gjester. I vår form for økoturisme tar du gjerne med ferdigmarinert kvalkjøtt, ris, pasta og annet som er lett å koke. Da blir det trivelig på holmen du lander på.

Sier ikke turistene deg i mot når du henter frem kvalkjøttet?

– Noen blir skeptiske, men får etter hvert vite at de har misforstått i sitt vern av en fornybar ressurs. Og når jeg trekker frem det faktum at dyr påføres knekte bein gjennom travle biltransporter i både vår og andre verdensdeler, blir det stille. Du skal ikke utsette dyr for unødige lidelser, sier han.

Hvor går padleturen?

– Om du legger kursen for Offersøy i Lødingen Vestbygd og Den Sorte Gryte, til Borgvær og Borgværpollen hvor det bare gjenstår en sluttetappe på tre km til Aalan Gård, eller du styrer inn til Husjord kloss inntil E10 hvor jeg kan dosere i timesvis.

Bare fordi stedet Engstad dukker opp?

– Nettopp! Jeg har drevet med litt slektsgransking og finner tilbake til år 1608 da noen i min slekt bodde i dette grenseområdet mellom dagens Hadsel/Lødingen/Vågan. På mammasiden er det navnet Løvdal som regjerer, og som sender oss til Vestvågøy. Men mine aner kommer fra Inderøy i Nord-Trøndelag, hvor jektbygger Johnsen bodde. Han flyttet til Lofoten og tok navnet Løvdal.

Er turistene interesserte i dette?

– De fleste er interesserte i historie, og jeg gir dem tid. Hver gang dagens tur planlegges, får de avstand og vanskelighetsgrad. Men jeg oppgir ikke tid. Å padle Lofoten er en individuell øvelse der hver og èn tilegner seg opplevelsen på sin måte, sier Jann-Harald og fortsetter:

– Vi har også ei rik og ofte unik historie å fortelle fra våre områder. Jeg kan like gjerne preike om Svolværgeita og Reinebringen like mye som jeg preiker om egne forfedre. Alt dette setter vi inn i vår fortellerverden, hvor rent og barskt hav blir en del av historien. Vi må ikke tukle med naturen og gjøre en felles daglig innsats for at områdene ikke skal bli forsøplet. Da har Lofoten tapt.

Er vi ikke nøyaktige nok?

– Nei, dessverre finner vi miljøforbrytere – spesielt de som overnatter i over tre døgn på samme plass. Rasket som ligger etter dem sliter på naturen. Det koster så lite å ta med seg den tomme hermetikkboksen og plasten når du suler opp etter en vellykket stund. Du må prøve å slette alle spor og gi folk kunnskap nok til at de ikke legger igjen synlige spor i naturen. Klarer du det, ja, da har du lyktes, sier han.

Han er for lengst benevnt som kajakkongen i Lofoten. Det gikk mange år før han kunne meddele at han levde av virksomheten. Men sakte men sikkert forlot han den lite inntektsbringende kurs- og konferansebiten, og lente seg mot små og mellomstore grupperinger.

Blir dere godt mottatt?

– Det er høyst forskjellig. Normalt lever lofotske grunneiere opp til ryktet om at de både er blide og uttrykker gjestfrihet. Andre ganger får vi kjeft og stikker til havs – selv om en grunneier ikke kan jage oss bort for en hver pris. Camper du 150 meter eller mer fra huset, kan du ta to overnattinger på annen manns grunn før du må videre. Jeg synes forresten at vi mer har en allemannsplikt i stedet for en allemannsrett i naturen. Enten vi plukker bær eller fisker, finnes det grunneiere som hevder rettigheter de ikke har. De må strammes opp.

Er ikke det like greit når turistene likevel ikke får bruke telefon og nett langt utenfor allfarvei?

– Bortsett fra Trollfjorden har vi mobildekning i Lofoten. Turistene synes det er utrolig at de kan sitte på en ensom holme og snakke med slekt og venner der hjemme. Det er jo våre krav for fiskeriene som gjør dette mulig. I både England og Tyskland er det elendig mobildekning i mindre byer og tettsteder. Det er mange av oss ikke klar over.

Hva med nordmenn og lokalbefolkning forøvrig?

– Det moderne mennesket utvikler seg. Ikke minst er det merkbart at bykulturen flyttes ut. Mange vil vise at de kan noe, og tar naturen som en utfordring. Jeg tror nok særlig at Facebook er en sterk driver for å få Hvermannsen ut på tur. Dette ser jeg som et positivt signal – særlig hvis denne voksende gruppen fatter interesse for kajakken. De behøver da ikke å bile, gå eller sykle. Og den opplevelsen den enkelte får der inne i båten, kan ikke overvurderes. Ikke i det hele tatt.

Hva er den utilmate opplevelsen for en kajakkpadler i Lofoten?

– For et par år siden ville noen utlendinger ta seg en hvil på noen gresstuster i Valberg. Siden det er ulovlig å fiske fra mine kajakken, ble de begeistret da de oppdaget at de kunne fiske både småsei og makrell fra et lite nes. Samtidig som fisken beit på, kunne de studere både ørn, oter og kval. Denne totalopplevelsen var så enorm, at den lille planlagte rasten på to timer, ble et tilfeldig opphold på tre dager. Med inntrykkene fastspikret for evig og alltid, kunne de padle videre på den vedlikeholdsfrie sjøveien.

Såfremt den ikke var tilgriset?

– Vanlig skikk og bruk er at du skal ta vare på ditt. Jeg blir trist når jeg ser at søppelet ligger der som en fremskrittets gravhaug. Derfor tar jeg to ganger i året med meg en dobbeltkajakk på slep hengeren og laster opp rasket som ligger i min padlerute. Det tar tid siden den er rimelig stor, sier Jann-Harald Engstad.