Jeg vet ikke hvorfor den unge mannen leita i søppelboksene etter tomflasker, mens jeg fylte bensin til nærmere 23 kroner literen rett ved siden av.

Med en søppelsekk i den ene handa så han etter flasker og bokser. Noen ekstra kroner. Kanskje var det til å betale for stadig dyrere matvarer, og holde tilværelsen gående. Kanskje var det noe helt annet.

Kanskje var han turist som synes det er vel dyrt her – eller sparte til noe fint. Jeg vet ikke, men det brant i bakhodet da jeg betalte.

Selv i verdens rikeste land, mellom turister på opplevelsestur i Lofoten, må noen lete etter tomflasker. Vi har alle sett dem. En stille jakt på småpenger noen andre ikke gidder eller trenger å innkassere.

I skamfullheten over å ha penger til å betale for den stadig dyrere bensinen, greide jeg ikke å tilby noen flasker som lå på golvet i baksetet engang. Betalte 700 kroner til stasjonen. Tanken ble ikke full, men jeg dro videre i kvelden i en varm bil. Tankefull.

For de som må leite etter tomflasker er ikke skam og verdighet noe du får mat på bordet for – eller det du må ha for å få dagen til å virke. Blikkene du får av de som har råd er ikke gangbar valuta.

Gjennom to år med pandemi ble de som hadde det vanskelig fra før enda mer usynlige. Nå er verden åpen. Folk skal reise, oppleve, forbruke og leve. For de som trenger tomflaskene dine er det ikke den store forskjellen.

Tall fra BUFDIR (2019) viser at rundt 11 prosent i barn i både Vågan og Vestvågøy lever i husholdninger med vedvarende lav inntekt. I Vågan hadde 8,4 prosent barn i 2019 tilhold i husholdninger som mottok sosialhjelp.

Det er first price, ikke first class, som gjelder uansett. Det er de som ikke bare kan dra til Syden et par uker i mørketida – eller ta en kjapp flytur for se Glimt ta hjem en ny seier i Europa.

I Ukraina faller bombene over barn, familier og byer i en krig som er blodig, meningsløs og vanvittig. Her i Norge er det både fred, sikkerhetsnett og ordninger for det meste – tross alt.

Men krigen endrer også hverdagen vår. Det hamstres ikke lenger munnbind og Antibac, nå lurer alle på hvor man får tak i jod-tabletter.

Strømmen blir enda dyrere, en tank diesel blir kostbart, maten blir dyrere og arbeidsplasser kanskje utrygge. Råvareprisene og leveringstidene skyter i været. Det merkes også for bedrifter i Lofoten.

Vi har heldigvis den evige rikdommen i havet, men et stadig større reiseliv er samtidig sårbart når verden rundt er i endring. Viruset la turismen brakk. Nå kan en urolig verden og ny krig i Europa bidra til ny usikkerhet.

For de som har minst fra før, blir det uansett enda mindre. Vanskeligere å unne seg noe, vanskeligere å få det til å gå rundt. Men det spiller ingen rolle om en restaurant stenger, hvis den fine menyen bare er noe du kan se på.

Norge og Lofoten tar nå imot flere flyktninger, etter den største flyktningestrømmen siden andre verdenskrig. Det er en selvfølge.

Det vil også koste. Økt fokus på forsvar og sikkerhet vil også koste, men er en helt opplagt følge av at vi har fått andre ting å tenke på enn nærkontakter og smittetall.

Å demme opp for at strømmen og maten blir ekstra dyr for de svakeste må også betales for. Og mens bombene faller i Ukraina, og forholdet til Russland er på frysepunktet, renner pengene inn i statskassen fra skyhøye olje- og gasspriser.

Det er råd til å ta grep. Men vi går inn ei tid der ønsker om bedre vei og flyplass i Lofoten – eller flytting av en hel flyplass i Bodø, vil bli tøffere å få oppfylt. Verden og krigen spiser seg inn i både kontoen din og statsbudsjettet.

Norske kommuner er bedt om å bosette inntil 35 000 flyktninger fra Ukraina, men ambassadøren minner i Aftenposten også om at tallet kan bli lavere i praksis. Norge er langt å reise til - og et av verdens dyreste land å bo i.

Det er dyrt å være på bar bakke i Norge. Nå er det enda mer kostbart. Det er en utfordring landets ledende politikere må ta tak i.

I distriktene blir flyktninger et håp om nye innbyggere og inntekter, men det gjelder å holde dem her. For å unngå at de ikke flytter til større steder og andre muligheter. Det er de ikke alene om. Selv om Vågan og Vestvågøy vokser, er det ikke mye i det store bildet.

Norge er med sin strategiske kyst og nordområder i et geopolitisk søkelys – igjen. Politisk redaktør i Nordlys. Skjalg Fjellheim, mener staten nå aktivt må sikre bosetting i nord for å hevde suverenitet langs hele kysten i nord.

Det er et betimelig poeng. Det må bo folk som har jobb, en bolig de har råd til, som trives og som får livet til å gi mening i trygge og gode lokalsamfunn – også i strategiske kystsamfunn som høster av en evig og fornybar ressurs i havet.

Det krever politisk kraft og vilje. Det må skaffes flere som vil bli og som kan bli, ikke bare besøkende som skal høste opplevelser.

Reiseliv skal også være viktig for oss framover. Men Lofoten må ikke bare bli fornøyelsespark for velstående, et sted glasert i grønne visjoner for de som har råd.

Konturene av et Nord-Norges Monaco og Las Vegas kan skimtes flere steder. Vågan greier ikke håndheve boplikten, helårsboliger blir til fritidsboliger – og det bygges for flere gjester som har god råd. Kvadratmeterprisene og budrundene er høye.

Kontrasten til de som leiter etter flasker eller ikke kan bosette seg i sitt eget hus er stor.

Ordførere, politikere og samfunnsaktører i Lofoten bør komme mer aktivt på banen utad, og diskutere mer enn de grønne øyene når storpolitikken står på dørstokken også for vår del.

Det handler om å ta gode grep også lokalt – og innta et breiere perspektiv. Da trengs det også gjennomslag og handlekraft.

Regjeringen vil åpenbart måtte satse mer i nord. Da må Lofoten også være på ballen der det teller. Det handler også om å kunne ta vare på alle – også de som strever aller mest.

Tida for å gå stille i dørene bør være over.