Fra Belfast til safari i Lofoten

Artikkelen er over 13 år gammel

Snart åtte år gamle Luca Cerulli fikk gebursdagsgaven han ønsket seg mest. Spekkhoggersafri i Lofoten.

DEL

Pappa Silvio har ikke tenkt å regne sammen hva gaven koster.

- Du kan spørre, svarer han på min hentydning om at en slik gave måtte bli rimelig dyr.

- Prisen er uvesentlig. Men jeg registrerte at det var svært billig å reise fra London til Oslo. Mens det derimot er dyrt å reise i Norge. Men likevel, denne opplevelsen var verdt hvert eneste pund, sier han.

Og sønnen, som er helt hektet på hval av alle typer var hjertens enig.

Han er den desidert yngste ombord i «Lofotcruise» når vi legger ut fredag morgen. Bare syv år gammel. Først om en uke fyller han åtte. Gebursdagsgaven er det han åpner» akkurat denne dagen.

Tross sin unge alder. Luca har stor viten om hval. Uten om guiden Kenny Hansson, er den han som besitter mest kunnskap om disse enorme pattedyrene i havet. Med seg på turen har Luca en bok. Her har han tegnet og skrevet side opp og side ned om alle type hvaler. Favoritten er «Killer Wahle» eller spekkhogger om man vil.

Ivrig viser han meg boken og forklarer forskjellen på de ulike hvalene, hva de spiser og hvor de lever. Han får litt hjelp av faren. For av og til når han blir veldig ivrig slår han over i italiensk. Det er bare to år siden familien flyttet fra Italia til Nord-Irland.

Nå venter hele klassen hjemme på ham i Belfast. For sammen har de adoptert en hval. Og når Luca kommer hjem skal han berette om sine opplevelser i Vestfjorden. Mens de fleste tar en enkelt tur på spekkhoggersafari, dro Luca og pappa Silvio ut både fredag og lørdag med Orca-Lofoten.

Været fredag var noe uggent. Litt sjø. Grått. Men en sitrende forventningen blant de 15 turistene gjorde spenningen ombord spesiell da vi forlot Svolvær. Voksne fra syv nasjoner var først samlet til en halv times brifing på land. Her ga den svenske guiden Kenny Hansson en profesjonell gjennomgang om spekkhoggeren, eller Orca, som er det engelske navnet som brukes innen safarimiljøet.

Danske Kjeld Reby Løren spurte om hvor stor sannsynlighet det var for at man ville treffe på og få se hval. Han og de andre ble lovet 90 prosent garanti. Og da guiden nevnte havørn, ble samme garantispørsmål stilt. Her økte muligheten til hele 98 prosent.

Og garantiene ble fort innfridd. Da båten hadde passert Hølla og tok seg gjennom Fyrsundet ved Skrova, fikk gjestene øye på den første ørnen. Sjøen på østsiden av Skrova var litt grovere enn på Hølla. Jeg vurderte at muligheten for å få se hval i den sjøen var minimal. Men bare etter 15 minutters gange ut fra Skrova dukket de opp. Ikke bare en. Men flere flokker. En periode var det hval på alle sider av båten. Noen var helt inntil hekken for å se oss an, eller bare for å bli fotografert.

Luca sto bak i båten sammen med faren. Med en hånd holdt han seg fast mens han brukte den andre å pekte ivrig.

- Look. There is one. And there a familie. Oh, great!

De andre ombord enset ikke den ivrige gutten fra Belfast. De var alle blitt barn selv. Nå var det bare dem og hvalene. Ingen brydde seg om bølgene og det kalde duskregnet.

Plutselig hørte jeg en vislende lyd like ved båtsiden. Det var ryggfinnen på en svær hankval. Som en høy rett staur skar den gjennom sjøen i god fart. Opplevelsen ga meg svaret på hvorfor fiskere og kystbefolkningen kaller spekkhoggeren for staurkval. Like etterpå kom en annen hval under vann og svømte langs båtsiden med buken opp, slik at vi tydelig kunne se de klare hvite tegningene på den store kroppen.

€Hval og ørn

€Sjøen var fortsatt ubehagelig. Folk måte holde seg fast med en hånd mens de fotograferte med den andre. Derfor la skipper, Hans Ivar Edvardsen kursen over fjorden mot Hamarøy og til smulere farvann. Også her traff vi på hval. Høyt over en av flokkene hang seks store havørn og ventet. De ventet på at spekkhoggerne skulle slå til mot silda. Men vi fikk ikke oppleve dette spektakulære matorgie. Hvor ørn og spekkhoggere spiser sild side ved side. Flokken av spekkhoggere løste seg opp og ørnene forlot himmelhvelvingen og fant tilbake til sine utkikkspunkt i fjellene rundt. Mette av opplevelser, men sultne og litt frosne vartet den andre skipperen,, Odd Ivar Wold opp med herlig varm fiskesuppe.

Artikkeltags