Gå til sidens hovedinnhold

«Frode Granhus fortjener pallplass i norsk krim»

Artikkelen er over 7 år gammel

Med sin nye roman ”Djevelanger” beviser han nok en gang at han behersker alle sider av sjangeren: spinne en intrikat intrige, dykke ned i sinnets mørkesider, benyttet den geografiske rammen som spenningspådriver og holde leseren i sin klo helt til aller siste side.

Som i sine tidligere romaner, og ikke minst i den foregående, ”Stormen”, ser han de litterære muligheten som natur og lokalforhold i Lofoten kan by en forfatter når han er ute i kriminalistiske ærend. Vi husker at orkan og storm ble viktige ingredienser i ”Stormen”. I ”Djevelanger” er det den andre klimatiske ytterkant som effektfullt rammer inn handlingen. Det er tørkesommer i nord, en kvelende varme som ikke minst forsterkes når bodøpolitiet får melding om at en 6-årig jentunge er forsvunnet. Sentralskikkelsen i romanene til Frode Granhus er politimannen Rino Carlsen, dyktig, men med et lett oppblåst selvbilde tror han har draget på damene. Når det kommer en nytilsatt politikvinne til kammeret i Bodø, skrur han på sjarmen, men, viser det seg, Guro Hammer lar seg på ingen måte imponere.

Og Rino Carlsen får ganske raskt andre ting å tenke på. Lille Ida blir borte mens hun leker i strandkanten. Alt tyder på at hun har blitt kidnappet. Rino Carlsen blir satt på saken sammen med den nytilsatte Guro. Barnets foreldre oppfører seg underlig. Moren fortvilet, faren som er omreisende emissær og sies å være synsk, hevder umiddelbart at jenta vil komme tilbake om tre dager. Hendelsesforløpet får Rino Carlsen til å hente fram to uløste barneforsvinninger fra flere tiår tilbake i Nordland. Er det tilfeldigheter eller sammenheng at emissæren Einar Halvorsens navn dukker opp i de uløste barneforsvinningene? Og ikke nok med det, hva skjedde med den antatte gjerningsmannen bak de gamle forsvinningssakene? Er han ikke død, slik alle har trodd?

Slik Frode Granhus utvikler plotet i ”Djevelanger”, blir spenningen gradvis bygd opp gjennom en rekke løsthengende tråder, både med raske klipp fra ulike åsteder og med nærlys på mange aktører, som forfatteren med stødig hånd bringer sammen.

Vi føres vekselvis om bord på hurtigruta, på snarvisitter i Salten-området, og til et crescendo i Vest-Lofoten der den slitende tørkesommeren avløses av et voldsomt floregn, som utgjør et dramatisk bakteppe for den overraskende vending og avslutning som først toner ut i romanens aller siste kapittel. Her viser forfatteren sin styrke. Mens vi tror at vi har nådd selve klimaks med avsløring og oppklaring i barneforsvinningsforbrytelsene, både de gamle og den nåtidige, slår han forbløffende et siste trumfkort i bordet med en avsløring bare en durkdreven forfatter behersker.

Det snakkes i dag om den såkalte Nordic noir-bølgen i kriminallitteraturen. Den særegne nordiske naturen med det spredde bosetningsmønsteret og de markante årstidsskiftene gir rammen for handlingen i den beste delen av Nordic noir- litteraturen. For meg framstår Frode Granhus i dag som en sentral representant for denne type krim. For ham blir Lofoten og Nord-Norge ikke bare en kulisse, men et spennings- og stemningsskapende element som løfter ”Djevelanger” til en svært god kriminalroman.

LES OGSÅ: Nominert til bokhandlerpris for sin forrige bok

Kommentarer til denne saken