«Jeg hadde ingen å snakke med. Følelsen av å være mislykket forelder hang over meg konstant»

-Jeg har følt så mye skam over at datteren min fikk rusproblemer. Men jeg har lært at det kan skje alle. Bare tenk på familien Stoltenberg. Sønnen ble statsminister, datteren narkoman. De har vært åpne om det. Det ønsker jeg også å være, hvis det kan hjelpe andre som sliter, sier Hanne Lill Vikten.

-Jeg har følt så mye skam over at datteren min fikk rusproblemer. Men jeg har lært at det kan skje alle. Bare tenk på familien Stoltenberg. Sønnen ble statsminister, datteren narkoman. De har vært åpne om det. Det ønsker jeg også å være, hvis det kan hjelpe andre som sliter, sier Hanne Lill Vikten. Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

Etter mange og vonde år fikk familien hjelp.

DEL

Lofotposten har den senere tiden fortalt en rekke historier om rusmisbruk, etter at politiet i Vest-Lofoten avdekket at unge ned i 14-årsalderen hadde brukt hasj.

Datteren til Hanne Lill Vikten var på samme alder da hun begynte å eksperimentere med rus. Hasj, alkohol og etter hvert piller.

Hanne Lill – opprinnelig fra Flakstad, men da bosatt i Tromsø – var aleneforsørger med tre barn: Ei jente og to yngre brødre. Bare fem år skilte yngst og eldst i søskenflokken. Jenta var bestandig omsorgsfull og positiv.

– Jeg ble skilt fra barnefaren da hun var 11 år. Hun hadde alltid vært positiv og glad, med langt, lyst hår og sunne fritidsinteresser: Fotball, snowboard, skateboard og revy. Hun var populær, hadde mange venner. Men i 12-13-årsalderen begynte hun å forandre seg. Hun klipte seg, skiftet venner, ble dyster. Hettejakka hang ned i ansiktet, hun ville ikke møte blikket mitt, sier Hanne Lill.

Hjemme fortsatte hun å være ansvarsfull og omsorgsfull. Men på skolen ble hun en annen.

– Hun var utagerende, og havnet i klinsj med alt og alle. Jeg prøvde å snakke med henne, men til liten nytte, sier Hanne Lill.

Måtte ringe politiet

Datteren begynte med selvskading. Hanne Lill kjente at det luktet røyk av henne når hun kom hjem. En dag ble hun oppringt av politiet. Datteren hadde stått på taket på et høyt bygg i Tromsø og ville hoppe utfor.

– Da begynte ballen å rulle. Akutteamet i kommunen ble koblet inn, og barnevernet. Jeg var redd de ville ta fra meg ungene, men det var aldri snakk om det. De prøvde bare å hjelpe, og jeg er evig takknemlig for de tiltakene de satte inn, sier hun.

En episode har brent seg fast. Datteren hadde vært på byen, og kom hjem med siste bussen. Ruset. Aggressiv.

– Han hadde med seg balltre. Jeg husker øynene hennes, jeg var redd, sier Hanne Lill.

Moren låste seg inne på et rom og ringte politiet. Da politiet kom, var datteren på vei til byen igjen.

– Det var et enormt nederlag å måtte ringe politiet. Tenk, min egen datter, en så liten kropp, og jeg var redd henne. I ettertid vet jeg det var rusen som gjorde henne så irrasjonell, sier hun.

Episoden gjentok seg ikke. Datteren fortsatte å ruse seg, men aldri hjemme.

– Jeg levde i et vakuum, jeg hadde ingen å snakke med. Følelsen av å være mislykket forelder hang over meg konstant. Jeg var alene om alt. Jeg jobbet alt jeg kunne, og engasjerte meg i masse på fritiden for å slippe å tenke på det som var vondt og vanskelig, sier Hanne Lill.

Året etter flyttet Hanne Lill tilbake til Vestvågøy med to av barna.

Kom til Fossumkollektivet

Vendepunktet kom da datteren var 19 år. Hun søkte seg til rusbehandling via Helse og Fritt sykehusvalg, og kom til Fossumkollektivet i Østfold.

Fossumkollektivet er en stiftelse med avdelinger over hele landet som tilbyr rusbehandling av ungdom. En viktig del av behandlingen er å involvere familien, og Hanne Lill var på helgeopphold cirka hver sjette uke.

– Førsteinntrykket mitt var ikke positivt. Jeg likte meg ikke, følte meg ikke hjemme, sier hun.

Men allerede andre dagen løsnet det. De andre foresatte som var i samme situasjon satte ord på det Hanne Lill hadde båret på i flere år. Det var mange mødre og fedre sto fram med historiene sine. Vonde, sterke historier, som Hanne Lills. For hun har selv en rushistorie – selv om hun verken drakk eller ruset seg på annet vis. En historie om et 16 år langt samliv med en mann og barnefar som ikke alltid var like enkel, og senere et barn som begynte å ruse seg.

– Det er slik at vi ofte ikke ser på alkohol som et rusmiddel, men det er nok det, sier hun.

På Fossumkollektivet fikk hun hjelp og støtte til å legge historien bak seg.

– Jeg hadde følt meg mutters alene så lenge. Endelig var det noen som forsto hvordan jeg hadde hatt det, sier hun.

Datteren fikk i utgangspunktet et behandlingsopplegg på tre måneder, men ble værende på Fossumkollektivet i to år og ni måneder. Hanne Lill og sønnene har også vært på kollektivet en rekke ganger.

– De har imponert meg at guttene ville være med. Det er mentalt tungt å være der, men samtidig har det gitt så mye. Vi har fått venner for livet der nede, både jeg og ungene mine, sier hun.

Har fått datteren tilbake

Alt har ikke vært rosenrødt i behandlingsperioden. Et par ganger rømte datteren til Oslo og Bergen. Men gradvis ble det bedre. Nå, fire år senere, er hun frisk og ikke lenger rusavhengig.

– Hun har fått livsgleden tilbake. Jeg kan aldri være hundre prosent sikker på at hun aldri vil ruse seg igjen. En har ingen garantier. Men jeg tror ikke det vil skje, sier Hanne Lill.

Hun husker noe en av mødrene på Fossumkollektivet sa en gang: «Jeg har meldt meg ut av bjørnetjenesten».

– Det gjelder meg også. Da jeg sto oppi det, gjorde jeg alt for datteren min. Man vil jo det. Som medavhengig levde jeg et liv på nåler. I mange år sov jeg med mobilen på hodeputa. Frykten var konstant, sier hun.

Nå hender det at Hanne Lill slår av telefonen om natta, og legger den fra seg inne hvis hun skal ut en tur.

– Som de sier på Fossumkollektivet: Som forelder skal du slippe det du aldri har hatt – nemlig kontrollen. Vi tror vi har kontroll over egne barn, men vi har ikke det. Barna våre gjør noen valg som vi foreldre ikke har kontroll på. Det er en grunn til at datteren min ruset seg, men den grunnen er ikke meg, sier hun.

– Hva er grunnen?

– Det vet vi ikke sikkert, og det er uansett svært sammensatt. Å ruse seg er et valg som noen unge tar. De ser ikke konsekvensene. I tillegg er noen ungdommer slik at de vil prøve det meste, og spesielt dersom vi sier at de ikke bør eller skal. Noen klarer seg, andre går det galt for, sier hun.

Hanne Lill har fortsatt kontakt med foreldre fra Fossumkollektivet. Noen har mistet barna sine. Andre – som Hanne Lill – har opplevd å få barna sine tilbake. Hun har et ønske om å kunne hjelpe andre foreldre, og håper at det kan etableres en kommunal hjelpegruppe for foreldre med rusavhengige barn.

– På Fossumkollektivet fikk jeg «verktøy» som hjelper meg. Om jeg hadde mistet ungen min, hadde jeg uansett hatt styrke til å leve videre – hvor banalt det enn høres ut, sier hun.

– Kan skje alle

Hanne Lill skammer seg ikke lenger. Hun er ikke redd for å stå fram med fullt navn i avisen.

– Det er mange som vet noe, og mange som tror de vet noe. Dette er min historie, det er min opplevelse som jeg nå forteller. Jeg gjør ikke dette for å få noen form for sympati, for det trenger jeg ikke. Jeg har det veldig bra i dag, jeg er blitt sterk og finner meg ikke i alt lengre. Det jeg har opplevd, gjør meg til den jeg er, både på godt og på vondt, sier hun.

Hanne Lill har fått klarsignal fra barna til å fortelle historien til Lofotposten.

– De synes det er helt greit. Spesielt datteren min synes det er flott, om det på noen måte kan hjelpe andre til å få hjelp. Alle kan oppleve det jeg har opplevd. Se på familien Stoltenberg. Det ene barnet ble statsminister, det andre narkoman. Når det skjedde for dem, kan det skje for alle, sier hun.

Artikkeltags