Kaldt i vannet, vet du

Krigen: Tyske krigsskip i Svolvær. Foto: Udatert

Krigen: Tyske krigsskip i Svolvær. Foto: Udatert

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Krigsseilerne Erling og Morten Jensen fra Svolvær minnes for hvem de var.

DEL

Her i Svolvær, «Lysets by»,
levde en krigsseiler som var ingen til bry.
Han hadde eget ord på byens kafé.
Alle som kom der, pratet han med.


– Jeg var 6–7 år før jeg begynte å forstå hva «Duddu» hadde vært med på. Det var skremmende historier han fortalte, for ei lita jente. Men så spennende at jeg kunne ikke la være å høre på!
Siv Terese Myklebust husker godt Erling Jensen, han som gikk under tilnavnet «Duddu», og broren hans, Morten, fra oppveksten på Storøya i Svolvær. Etter krigen bodde de to brødrene i nabolaget – først sammen med far sin, Johan Jensen eller «Johanjensa». Etter hvert ble det bare de to.
– Når «Duddu» holdt fram begge armene, var den ene kortere enn den andre. Vi ungene lurte fælt på hvordan han tryllet det slik til. Vi trodde det var et triks.

Naboskap

Siv Terese vokste opp sammen med besteforeldrene.
– Bestemor lagde alltid dobbelt av julemat og kjøttrull, av hvetekaker og annen bakst. Erling og Morten skulle ha, minnes hun.
– Til gjengjeld fikk vi alltid mye hjelp. Erling måket snø når bestefar var på fiske. Vi ungene i nabolaget var glade i ham. «Nå kommer jeg og tar deg i sekken, vet du», sa han. Det syntes vi var artig og litt merkelig. Historien han fortalte, kom ved kjøkkenbordet til bestemor og bestefar.
Da kom også tårene hos den voksne mannen.
– Det krevdes en enorm styrke for å klare seg videre i livet, etter de opplevelsene Erling hadde hatt. Mange som så ham på gamle «Lille» eller andre steder i byen, tok kanskje ikke bakgrunnshistorien hans ordentlig inn. Han og broren var jo virkelige krigshelter.

Torpedert

Han satt der aleina, og drakk opp sin pensjon,
og viste fram sin krigsdekorasjon.
Alle i byen kjente han
Der han satt med sin korte arm.


– De som seilte under krigen, ble preget av det på forskjellige måter. Noen ble fandivoldske. «Duddu» døyvde nervene med alkohol, tenker William Hakvaag.
Bestyreren for Krigsminnemuseet i Svolvær har samlet historier fra andre verdenskrig, og er opptatt av hva krig gjør med mennesker.
– Duddu ble torpedert to ganger, og mistet en del av den ene armen.
Under verdenskrigen gikk handelsskip i konvoier med materiell. De ble ofte angrepet og senket - av bombefly, torpedobåter eller ubåter. Brødrene Jensen seilte med Nortraship til Murmansk, med materiell russerne trengte for å møte tyskerne på østfronten.
– Han var egentlig en snill fyr, Duddu, men det rotet seg til for ham. Etter at broren døde, satt han mest alene ved bordet sitt. Han kunne gå inn i en mistenksom modus, og da var det vanskelig å føre en samtale med ham. Tilreisende som ikke visste hvem han var, kunne bli ganske betenkt, fortsetter William Hakvaag.

Ja, han kunne prat, med sæ sjøl,
mens han kvelte ner øl etter øl.
Etterkvart blei han sentimental,
fortalte om det som gjorde han unormal.

To brødre

– Jeg husker bare hva jeg ble fortalt i barndommen, sier Siv Terese.
– Morten skal ha stått ved rekka og sett skipet med en tredje bror gå ned. Tenk deg!
Da skipet med Erling og Morten senere ble senket, skal brødrene ha flytt omkring i havet i flere døgn, kanskje over en uke, før de ble plukket opp.
– Om du ikke døde under en torpedering, kunne du brekke både beina og ryggen, sier William Hakvaag.
– Det sitter nok voldsomt i.

Han begynte tidlig, og gikk tidlig hjem.
Ungan han møtte, ga han en klem.
De sa hans hjem var ryddig og blåst.
Fesk og potedes var hans kost.


– De to brødrene hadde forskjellige personligheter. Morten var mer stille og huslig av seg. De to fant trøst i hverandre, og holdt sammen livet gjennom, sier Siv Terese Myklebust.
Morten Jensen fortsatte å jobbe på havet etter krigen, på en av tankbåtene til Shell.

Ære og medalje

Siv Terese er en av mange naboer fra Storøya som har godt å si om byoriginalene Johansen. Hun husker også da Erling tidlig på 90-tallet ble hedret med deltakermedaljen for innsatsen under krigen.
– Den gang bodde Erling på eldresenteret i Kabelvåg, og Morten hadde nylig gått bort. Det var en stor ære for meg å bli med ham til seremonien.
Siv Terese hadde alltid foretrukket Erling edru, helt siden barndommen. Det var når «Duddu» skjenket seg, at han begynte å omtale seg selv i tredje person, og ropte ut «Santa Maria» - etter skipet som gikk ned med ham ombord.
– Da jeg møtte ham på Hotellet den kvelden, var han staset opp i nydressen, og han sa: «I kveld drikker vi alkoholfritt.» Hele kvelden var han den perfekte gentleman.
Det hadde gått lang tid før krigsseilerne ble hedret som de krigsheltene de var.
– For Mortens del var det for sent. Erling syntes det var forferdelig trasig, minnes Siv Terese Myklebust.

Etterkvart prega livet han.
Skjegg og hår og bære ei tann.
Men en dag så tok han kveld.
Nu e det en gravstein ingen går tell.

Sangen om seileren

– En hel del hedersmenn her i Lofoten gjorde viktig innsats under krigen, sier William Hakvaag.
– I tillegg til krigsseilerne, hadde vi mange som dro til England og USA, som var med i marinen, og vi hadde dem som rømte etter lofotraidet.

Men en så stor takk, te dæ Erling
som va på ei flåta i kuling.
Norge takke dæ ikkje nok,
før du tok dett siste sukk.


– Jeg tenkte over hva Duddu hadde vært ute for, da begynte jeg å gråte, sier Trond Nyrud.
Svolvær-musikeren møtte ofte Erling ved bordet hans på gamle Lille.
– Det fikk meg til å skrive sangen om ham.
Trond Nyruds sangtekst er gjengitt strofevis i denne artikkelen.

Duddu, vet du – kaldt i vannet vet du.
Duddu, vet du – torpedert, vet du.

Artikkeltags