Vi skal ikke flåse med "tråkking i skispor-debatten". Den engasjerer, og mange bruker fritiden sin på å tilrettelegge for andre. Dette har vi den største respekt for, og det forventer vi faktisk at alle skal ha, uansett ståsted.

Men det gode er at debatten, og det den handler om, i nær sagt alle henseender, gir puls og bedre folkehelse.

Noen får mer puls fordi de blir så irritert, men utrolig mange får mer puls, bedre kondisjon og en styrket helse fordi de går i løypene. Enten de går klassisk, skøyting eller med beksømstøvler.

Vi skal ikke kalle det en vinn-vinn-situasjon, for tråkk i skispor er ugreit. Samtidig er det en kjensgjerning at de oppkjørte traseene, mange steder med lys, får folk ut av sofaen. Og de aller fleste skjønner faktisk at de ikke skal tråkke i selve skisporet.

Det man kan håpe på, er at det kan tilrettelegges i størst mulig grad for at alle kan bruke disse traseene. Vi skal heller ikke glemme at veldig mange bidrar økonomisk til løypene, selv om de ikke er ihuga skiløpere. Navneskiltene på lysstolpene i Bymarka på Leknes er et eksempel på dette. Det er ikke bare skiløpere i kondomdress som har "kjøpt" stolper.

Nå er det muligens noe enklere å tilrettelegge rent fysisk på Leknes enn i andre løyper, da terrenget er forholdsvis åpent, og det er litt armslag. I tillegg kommer det faktum at skiklubben på et tidlig tidspunkt tok på seg folkehelsehatten og erklærte at Bymarka er for alle. Skiltingen som viser hvor de ulike gruppene av brukere skal gå, er vennlig, tydelig og bestemt. De har sikkert irritert seg de også, men besluttet å la det fare.

Et eksempel til etterfølgelse.

Vi ser for øvrig at debatten om hvordan man ter seg i skiløyper ikke er et isolert fenomen her i Lofoten. Temperaturen virker faktisk å være høyere andre steder, og i vinter har det vært flere saker i norske aviser om stygg munnbruk på grunn av brukskonflikter i løypene.

Det er ugreit.

Vi kan godt forsøke å holde på noen av de gamle norske tradisjonene som omhandler god tone, et vennlig nikk og gjerne et smil når man er ute på tur.

Kall det gjerne karikert, men den norske mann og kvinne med en grå, slitt tursekk som sier "mårn-mårn" til de han eller hun møter er faktisk en fin tradisjon.

Mulig noe forsvant da vi plutselig skulle begynne å gå så fort på ski alle sammen, men det er aldri for sent å hente seg inn og den ene mosjonisten er like mye verdt som den andre.

Vi må heller ikke glemme at det som oppfattes som irriterende tråkk i traseen avtar ganske tidlig på tur innover i marka. De som går med støvler i stedet for ski er sjelden sett særlig langt innover, så her er det helt klart mulig å innta en fleksibel holdning og glede seg over hverdagsmosjon er blitt veldig vanlig.