Diskusjonene om det er for mye Pride har stilnet. For nå vet vi svaret. Vi trenger mer Pride, ikke mindre.

Skytingen i Oslo, som var rettet mot homofile, er et vendepunkt. Ikke minst for de fleste av oss, som kanskje ikke har tenkt så mye over hvor de står.

Vårt håp er at mange beveger seg fra moderat, korrekt engasjement og over til et ønske om å bidra aktivt.

For det eneste som nytter for å hevde de verdiene det norske samfunnet står for, er alminneliggjøring. I så måte vil kronikken fra NRKs Noman Mubashir som VG brakte på søndag, bli stående som en av de mest presise adresseringene av problemet.

"Fortsatt for mye Pride?", spør Mubashir i tittelen.

Og med det anslaget trenger man knapt lese resten av kronikken for å skjønne hvor vi står, og hvor veien videre må gå.

Det er faktisk slik at de som ikke kan tolerere homofile må få det tydelig demonstrert at det er de som innfinne seg, og ikke vi andre. Dette må de trolig minnes om hele tiden, og hvis det er en tid for å heise regnbueflagget så er det nå.

Folk må få ha sine egne meninger, og man skal få lov å ytre seg innenfor gjeldende lovverk. Men de får samtidig vær så god å akseptere samfunnet rundt seg. Etnisitet og religion er uinteressant i denne sammenhengen, og må ikke bli trukket inn verken for eller mot.

Drap og drapsforsøk er selvfølgelig fullstendig utenfor i en hver sammenheng, men det vi leser om av trakassering og truende adferd må slås hardt ned på.

Derfor trenger vi Pride, og vi må ha mer av det.

De som ikke klarer å akseptere mennesker av en annen legning skal få merke at det er de som har et problem, og ikke vi andre. Det gjør heller ingenting om det blir litt ubehagelig å være Pride-motstander.