Historien til 1. mai begynte med generalstreiken til de fagorganiserte i Chicago i 1886, for innføring av 8 timers arbeidsdag. Grunnsteinen for dagen ble altså lagt med en kamp for velferden til arbeidsfolk, som var urettferdig forskjellig fra arbeidskjøpernes. Fortsatt må vi kjempe mot forskjeller, for de øker mer enn før, og vi står opp for hele fellesskapet når vi krever arbeid, bolig, utdanning og velferd til alle.

Små forskjeller, arbeid, bolig, utdanning og velferd er goder for hele samfunnet, for når vi dekker grunnleggende behov for den enkelte bygger vi en grunnmur av trygghet som alle i fellesskapet står stødigere på. Økte forskjeller i rikdom og makt svekker også demokratiet, fordi mer skjevfordelt makt betyr mindre medbestemmelse over egne livsvilkår for flere. Historie og samtid viser tydelig at mindre demokratiske samfunn, der folk føler seg maktesløse og utenfor, blir ustabile og konfliktfylte. Slik driver økte forskjeller fram kriser med farlige og uoverskuelige virkninger, og våre krav kjenner derfor heller ingen grenser.

Mindre forskjeller, arbeid, bolig, utdanning og velferd til alle er gode og rimelige krav, slik 8 timers arbeidsdag også var det. Bedre fordeling av makt og muligheter er rettferdig og skaper likeverd. Vi bør alle stå opp for et tryggere og bedre samfunn til gode for alle.