Gå til sidens hovedinnhold

Nesten koronafri sone: Fem minutter virkelighetsflukt

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Her skulle vi vært politisk korrekt, og formant om korona og påskeferien. Men det gidder vi ikke i dag. La oss heller ta turen 30 år tilbake, til et Lofoten som så helt annerledes ut.

Kommentarfeltet var ikke oppfunnet, og vi måtte plage hverandre i form av personlig oppmøte. Skulle vi dele bilder, måtte vi be fotobutikken lage to kopier av bildene, slik at vi kunne gi bort det ene.

Men infrastrukturen var i endring.

Våren 1991 var den første våren du kunne kjøre vestover uten å ta ferge fra Lilleeidet fra Napp, men du måtte stoppe for å betale på Napp-siden der det satt en person inne i i ei bu. Noen hadde kjøpt klippekort. Det lå i bua, slik at den som satt der bare kunne belaste et klipp når du kom kjørende.

Det var for øvrig en velbrukt bomstasjon som sto der. For da Nappstraumtunnelen ble åpnet, fjernet man bomstasjonen på Kleppstad, og gjenbrukte den på Napp.

Da kunne man for første gang i historien bevege seg mellom Vågan og Vestvågøy uten å bli avkrevd fergebillett eller bompenger. Helt klart en milepæl.

Innenfor veitransporten lokalt fantes likevel fortsatt en link bakover i tid, selv om de ble stadig sjeldnere. Vi snakker om den klassiske lastebilen "Bedford". Høyt skattet lokalt, men ikke så mange andre steder. Sist sette rullende eksemplar var grønn, og bar et takskilt med "AJ Vagle".

For tredve år siden var det dessuten noe mer attraktivt å reise fra vest til øst, enn det er i dag.

Kun Svolvær hadde vinmonopol, og mulighetene for innkjøp kan ha vært hakket hvassere i øst enn i vest. Mulig det bare var generell utferdstrang, men det ble kjørt en del østover, med påfølgende bøtelegging i sekstisonen på Ørsnes. En polferd kunne fort bli kostbar, når man summerte polvarer, diskoklær og bøter.

Særlig attraktivt var Sentrumsbygget, som ga en viss følelse av større by, og det samme gjaldt arkaden.

Det var også mange som mente det hørte med å besøke Kafé Lille på torget. Et torg som så veldig annerledes ut den gang. Ikke minst fordi ferga fortsatt gikk til torget, der også taxisentralen, gjerne omtalt som "Trådsnella", lå.

Liv og røre, og tidvis lettere kaotisk en sommerdag.

På Leknes begynte også sentrum å anta formen til en by. Origosenteret ble det første virkelige spranget over i noe nytt. Og ville du heller ha det litt som på gammelmåten, kunne du fortsatt oppsøke kolonial- og fiskeforretningen til Olav Wiik, som naturlig nok lå i Wiik-gården. Der fikk du blant annet kjøpt veldig gode fiskekaker, og du luktet også markant av fiskekaker etter å ha vært innom der.

Bensin fylte man hos Norol eller Esso, som begge lå midt i sentrum, og ville du se film hjemme sammen med gode venner kunne den leies hos Narvesen i Trafikkgården. Da gjaldt å spole filmen tilbake etter at du hadde sett den, og levere den til utleier innen fristen. Hvis ikke måtte du betale gebyr, enten for manglende tilbakespoling eller sen retur. Eller begge deler.

Da var det greit å ha en hundrelapp ekstra, som du kanskje hadde tjent inn på anvendt forsking på hvilke papirtype seddelautomatene på bensinstasjonene forvekslet med ekte vare (Donald-blader).

Også musikk ble konsumert i rikt monn for tredve år siden, også de låtene man ikke likte. I tiden før Spotify var konseptet to bra låter og resten rein møkk. Pent pakket inn som et "album" og solgt dyrt. To låter var veldig dyrt den gangen. Salget av Lp-plater hadde stupt, og cd-plata hadde overtatt. Han som senere skulle bli til Plate-Geir var fortsatt å finne bak disken hos Radio-Sport, en nærmest legendarisk forretning på Leknes, kjent for sin platebar. Det var det flere headset tilgjengelig, slik at kjøperen kunne lytte til varen før kjøp. Det sier litt om hvor dyrt det var.

Unge folk ville nok gjerne kjøpe nye klær hos nykommeren Lupin, men her var det nok også en del handelslekkasje østover til Nr. 19. Kombinasjonen lønningsdag, ingen bompenger på Kleppstad, polet og Nr. 19 bidro sterkt til handelslekkasje.

Når det ble helg, var også Nordlendingen, og for så vidt også resten av Royal Hotel i Svolvær en fristelse. Både for lokale og tilreisende. Interiøret, og egentlig hele konseptet, må ha truffet tidsånden. Her er det verdt å bemerke, som en faktaopplysning, at dette var i de tider der rekecocktail fortsatt forekom på menyen, og et steds attraktivitet kunne måles i tykkelsen på vegg-til-vegg-teppet.

I vest var uansett regimet for festligheter veldig etablert. Det var Titanic på fredager og Bua på lørdager.

På Bua var de unge nede i diskoen, og de voksne oppe i danserestauranten. En viss interaksjon forekom, men de unge var nok mer velkomne oppe, enn de godt voksne var nede. Også steder som White Corner og puben Ibo i Cubusgården ble besøkt, men tok nok aldri helt av som steder for de unge.

Det skjedde også at ungdom vestfra forvillet seg ned til Nyvågar, som representerte noe nytt med sin maritime beliggenhet og kobling opp mot Lofotens historie. Utepils, kaifront og en gammel hvalkanon gjorde susen på tur i østerled.

Å komme seg ut av Lofoten for tredve år siden, innebar for øvrig en hel del styr, for uansett hvor du skulle, måtte du med ferge. Fiskebøl og Melbu er steder mange har tilbrakt adskillig mer tid enn de ønsket, og det var ikke noe stas å ikke nå sisteferga fra Melbu.

En mulighet var å ringe ferga og be de vente. Dette var i mobiltelefonens barndom, så den som ringte nøt en betydelig respekt fordi han hadde telefon i bilen, og fikk gjerne de fem minuttene som trengtes. Her må det anføres at mobiltelefonen i de tider var fastmontert i bilen, og befant seg i bagasjerommet. Et telefonrør med spiral- ledning fantes fremme hos føreren. Installasjonen hadde en slik status at bileieren uten å nøle godtok at holderen til røret ble brutalt skrudd fast i dashbordet. I dag ville bileieren besvimt, bare ved synet av bormaskinen og skruene.

På mediefronten lokalt, regjerte Lofotposten og Lofot-Tidende, og noen holdt seg med Nordlands Framtid, som hadde kontor i Lofoten. Men det var også god lokal stemning i FM-nettet. Radio Vestvågøy i vest og Radio Lofoten i øst var gjerne det man hørte i butikker, på arbeidsplasser og ikke minst hos frisøren.

Vel, da har vi dvelt med svundne tider, og vi kan gå tilbake til 2021. Men vi takker for følget, og gleder oss over at du ble med helt hit. Det vi nå trenger er det Scorpions sang om i 1991: "Wind of Change". Og vi vet det ordner seg, det tar bare litt tid.

Kommentarer til denne saken