Gå til sidens hovedinnhold

- Nordmann, takk!

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Leser Neso-direktør Ruben Jensens takk til polakker i Lofotposten 19.02.21 hvor han takker utenlandske arbeidere generelt, og polakker spesielt, for sin innsats i den norske byggebransjen. Vår bedrift er også NESO-medlem, så jeg føler det kan være greit å nyansere medlemmenes standpunkt når direktøren uttaler seg såpass kategorisk med hele organisasjonen som ryggdekning. Jeg kan til dels slutte meg til Rubens takk, men jeg undrer meg over at han ikke benytter anledningen til å takke dem som faktisk utgjør to tredjedeler av bransjen han representerer.

Undertegnede har vært en del av byggebransjen siden 2007 som leder for en liten håndverksbedrift med 12–15 ansatte.
Vi er 4 aktive eiere i vår bedrift, og sitter med solid erfaring fra bygg og anlegg, både som ansatte i store landsdekkende entreprenørselskap, og som underentreprenører for større entreprenører i en rekke byggeprosjekter i vår region siden 1980-tallet. Vi har også lang erfaring som leverandører til privatmarkedet. Bedriften ble etablert av, og drives av Vesterålinger, og har for tiden kun ansatte som alle er «fostret opp på kokfisk».
Og bare for å ha det sagt: Det går helt fint. Vi har så langt ikke hatt behov for å melde endringer av framdrift, krevd «korona-tillegg» i kontraktene vi har vært inne i, eller sendt inn søknader ift.offentlige kompensasjonsordninger.
Vi har opp gjennom årene også hatt utenlandske arbeidere både som fast ansatte og som innleide, så det er allikevel ikke vanskelig å slutte seg til Rubens takk til utenlandsk arbeidskraft, men jeg kjenner meg ikke igjen i det «fiendebildet» han tegner.
Det som forundrer meg er at Ruben ikke takker nordmannen for sin innsats i bransjen han representerer, spesielt i dette siste året hvor pandemien har lagt tunge føringer både for bransjen og befolkningen generelt.

Nordmenn utgjør som sagt 2/3 av bransjen, og en god del av dem har også gjennomgått alle endringene det vises til gjennom de siste årene, og har i mange tilfeller følt konsekvensene av dette direkte på kroppen. Spesielt de av dem som står i første linje har stått på for å holde hjulene i gang med avstandsregler, hygienetiltak, nye rutiner for pauseavvikling og brakkeliv, omlegging av møtevirksomhet fra møterom til «chatterom», og naturligvis utfordringer med karanteneregler i forhold til inn- og utreiser for utenlandske arbeidere og de konsekvensene det har for øvrig drift av byggeplassene.
De norske arbeiderne har stått i dette med økt fare for smitteeksponering for seg selv og sine nærmeste. For det er vel et ubestridt faktum at smitten, i alle fall i vårt distrikt og i store deler av nord-norge for øvrig, utelukkende har vært importsmitte eller i smitte i forbindelse med reisevirksomhet. Dette igjen har medført at sosiale aktiviteter på arbeidsplassen har uteblitt, samtidig som de selv i mange tilfeller har levd mere isolert enn andre på fritiden pga. usikkerheten rundt smitte på arbeidsplassen.
Jeg har allikevel til gode å høre at noen av våre folk har uttalt seg negativt eller nedlatende om utenlandske arbeidere.

«Stengte grenser viser hvor mye disse menneskene faktisk betyr for Norge».
Man kan også snu denne påstanden til å peke på hvor mye det har betydd at vi har neglisjert å utdanne norsk ungdom til bransjen gjennom de siste 20 årene.
Det er naturligvis litt som å «banne i kjerka» i NESO-sammenheng, for er det et arbeid som virkelig må trekkes fram i organisasjonen er det nettopp rekrutteringsarbeidet, og de ulike skoleløpene og kursene som tilbys, med lærlingeskolen og dens resultater i særdeleshet. All ære og respekt.
Det er bare det at for å bli NESO-medlem må man som minimumskrav ha fast ansatte i administrasjonen og over 10 ansatte totalt. Dette avskriver en svært stor del av bransjen.

I 2018 var det i den utførende delen av byggenæringen 58 000 bedrifter med til sammen 254 000 ansatte, og de omsatte for nesten 600 milliarder (tall fra BNL). Det vil si at bedriftene i snittsysselsatte 4,37 personer. Hvis bærekraft er synonymt med store enheter, så vil byggebransjen med dette tallgrunnlaget være unntaket som bekrefter regelen.
I dette perspektivet er det også min påstand, at hvis vi fortsatt skal ha norsk fagopplæring og fagkunnskap i Norge om 10 år, må det tenkes nytt i forhold til fagopplæring, skolesteder og støtteordninger til bedriftene. Det er tross alt mer ressurskrevende for en enkeltmannsbedrift å ta inn én lærling enn det er for en bedrift med 10 ansatte å ta inn én, eller en med 200 ansatte å ta inn 20 lærlinger.
I de små bedriftene er det kort avstand mellom lærlingen og kunde, ledelse, og spisskompetansen, så det er etter min mening begrenset «hold i» at det er de store som gir best opplæring. Støtteordningene bør forsterkes og behovsprøves, slik at vi får gjort nytte av de meget kompetente fagarbeiderne som driver med 1–3 ansatte men som pr. i dag ikke ser seg råd til å ta inn lærling.
Skolepolitikken i sin helhet bør også gjennomgås, alt fra læreplaner til skolesteder. Det er storetterspørsel etter fagarbeidere generelt, og i bygg og anlegg spesielt, så da blir det meningsløst å legge ned opplæringstilbud, og gjøre det vanskeligere å velge disse fagene.

Vi klarer oss ikke uten -.
Dette er et «opplest og vedtatt» faktum som etter min mening i stor grad baserer seg på statistikk. En statistikk som endret seg markant etter EU-utvidelsene i 2004 og 2007

Ved inngangen til 2019 var 130 000 østeuropeere i jobb i Norge. I 2003 var tallet 6 400. Den sterke tilstrømningen av arbeidskraft til Norge skyldes særlig utvidelsene av EUs frie indre arbeidsmarked. Siden 2011 har veksten gradvis dalt. I 2018 var totalt 173 000 personer med bakgrunn fra østeuropeiske land sysselsatt i Norge. Nær en tredjedel av disse var her på korttidsopphold (ikke registrert bosatte) noe som er en større andel enn tidligere år. (tekst og tall fra www.arbeidslivet.no (FAFO))».

Så ja, vi gjorde oss avhengige, og vil fortsatt være avhengige av dette så lenge det er ønsket politikk.

Vårt firma har som sagt klart seg godt gjennom hele pandemien så langt, helt uten utenlandsk arbeidskraft.
Noen timer på egenmelding må vi stå for pga. skjerpede regler iht. symptomer, men ellers har aktiviteten vært på det jevne. Så jeg synes tiden er moden for å flytte fokuset fra utenlandsk arbeidskraft over til våre gutter og jenter som opp gjennom årene har stått i hele denne utviklingen Ruben peker på, og tilpasset seg store endringer av strukturen i bransjen generelt, og i byggeplasshverdagen spesielt.

Så takk Ola og Kari i byggenæringen. Takk for at du raskt tilpasser deg en ny hverdag. Takk for at du sørger for at vi har kontinuitet i fagkunnskap. Takk for at du har tatt smittevern på alvor, og takk for at du lojalt har sørget for framdrift og ferdigstilling av byggeprosjekter i en vanskelig tid. Bransjen trenger dere og vi trenger flere som dere, nå og i framtiden.

Men, det er kanskje diskusjonene i mediene/sosiale mediene rundt utenlandsk arbeidskraft Ruben viser til når han snakker om hets mot denne gruppen?
Da kan vi være enige i at her kommer det fram mye ufortjent og upassende. Det er jo ikke den enkelte arbeidsinnvandreren eller pendleren sitt ansvar at bransjen har blitt sånn. Jeg har møtt mange av disse også gjennom eget firma opp gjennom årene, for ja, vi har også vært nødt til å oppbemanne til tider, og de fleste er hyggelige folk med en oppriktig innstilling og ønske om å gjøre en god jobb.
Uansett form er det naturlig at diskusjonene kommer når vi står midt i en pandemi som har medført at flere bransjer og store bedrifter har måttet lukke sin virksomhet, og permittert eller sagt opp sine medarbeidere. Da kommer naturlig nok spørsmålene om hvorfor vi ikke kan ansette egne arbeidsledige før vi importerer arbeidskraft?
Så er det noen som ser det som hensiktsmessig å stigmatisere ethvert spørsmål eller debatt med å bruke ord som; fremmedfiendtlig, innvandrerhets, og nasjonalistisk. Jeg mener at disse diskusjonene er basert på rent samfunnsengasjement, som i noen tilfeller kommer til uttrykk på uheldige måter.

Noen spørsmål og betraktninger om framtiden og bærekraft:

Det vi gjør skal være basert på «robuste og bærekraftige løsninger» er ord som har vært brukt mye gjennom de to siste stortingsperiodene, spesielt i starten.
Det reiser mange spørsmål til modellen/strukturen i arbeidsmarkedet i Norge i dag.
Er det bærekraftig å importere så store mengder arbeidskraft, samtidig som vi har en større og større del av egen befolkning som havner utenfor arbeidslivet?
Er det bærekraftig at arbeidsinnvandrere uten bopel i Norge tar mesteparten av økonomien med seg ut av Norge?
Vil arbeidsinnvandrerne som har bosatt seg fortsette å bo i Norge når de blir pensjonister, eller vil det ta med seg opparbeidet økonomi og pensjon til sitt hjemland?
Statsministeren mener arbeidsinnvandrere står for/vil stå for stabilitet og utvikling av folketallet i distriktene. Hvordan vil Nord-Norge/distriktene se ut hvis disse drar tilbake ved oppnådd pensjonsalder?
Hvor lenge vil pandemien vare?
Hvor lenge er det til neste pandemi?
Hva vil det koste å bygge en kvadratmeter bygg i Norge, når/hvis vi på et tidspunkt står helt uten fagarbeidere i førstelinja, og de landene vi støtter oss på har hatt konjunkturoppsving og krever betydelig økt kompensasjon for å komme til oss, noe vi allerede ser tendenser til?

Jeg har ikke svarene på disse spørsmålene men de er alle relevante i en samfunnsmessig konsekvensanalyse av det vi foretar oss pr. nå, og hvilke endringer vi må gjøre for å endre kurs, hvis en kursendring blir definert som nødvendig i et bærekraftsperspektiv.

Alle bedrifter har en målsetting om å tjene penger, og eierne av bedriftene har en målsetting om på et tidspunkt å realisere verdier. Store og såkalt «bærekraftige» enheter vil på et tidspunkt komme i salgsposisjon, og da må det enda større enheter til for å kjøpe. Da ender det som oftest med at bedriften, og etter hvert hele toppsjiktet av bransjen selges til utlandet. Det vi sitter igjen med «hjemme» er da de små fragmentene av den norske byggebransjen, som etter min påstand om 10 år vil være mer eller mindre utdødd hvis vi ikke tar tøffe tak for å rekruttere til denne delen av bransjen nå.

Enhver som velger å ta en yrkesfaglig utdanning i byggfagene vil i alle fall være sikret et yrkesliv uten lediggang. Sikring av norsk fagkunnskap i første linje i den utførende delen av byggfagene bør være hovedfokus for bransjen og myndighetene, så skal vi selvfølgelig fortsatt ta vare på, og behandle våre utenlandske medarbeidere med respekt og likeverd.

Jeg har stor respekt for Ruben Jensen, og den jobben han og gjengen i NESO gjør for medlemmene og bransjen, men her føler jeg at han her er litt i utakt med det skiftet som er i ferd med å komme. Store deler av bransjen, også vår bedrift, slår ring om utdanningssteder og etterspør fagutdannede i større grad enn på årtier. En etterspørsel som langt fra er dekket. Jeg velger å avslutte med det som var mitt hovedbudskap. Takk Ola, Kari og «Piotr» bygningsarbeider.

Kommentarer til denne saken